Panic! At The Disco: «Pretty. Odd.» [Decaydance/Fueled By Ramen/Warner]

Sommerlett oppfølger

Las Vegas-bandet Panic! At The Disco er ute med sin andre langspiller. På «Pretty. Odd.» tar de opp arven etter The Beatles.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Pretty. Odd.»«Pretty. Odd.»

«Pretty. Odd.» fremstår mest av alt som en hyllest til Beatles-albumet «Sgt. Pepper's Lonely Heart's Club Band» fra 1967. Eller kanskje Panic! At The Disco aller helst ønsker å være det virkelige Sgt Pepper's Lonely Heart's Club Band?

I alle fall føles det som om albumets 15 låter kan ha tydelige linjer til denne Beatles-platen og dens historiske oppbygging. Gutta i Panic! At The Disco gir det hele sin tydelige signatur, med en vri som paradoksalt nok fungerer godt også i 2008.

Las Vegas-kvartetten har en meloditeft som avslører hvor de har hentet sin inspirasjon fra. Men at Panic! At The Disco likevel ikke er besatt av Lennon og McCartneys arvtagere på låtskriverfronten, bør likevel neppe komme som en stor overraskelse for noen.

Til tross for sitt amerikanske opphav høres Panic! At The Disco mest av alt ut som et band med begge føttene solid plantet i god gammeldags britpop-jord. Gruppen som brakdebuterte med «A Fever You Can't Sweat Out» i 2005 etter massiv respons for låtene de hadde lagt ut på sin MySpace-profil, har levert et langt mer gjennomført oppfølgeralbum enn hva debuten skulle tilsi.

På sommerlette bidrag som «When The Day Met The Night», «She Had The World» og ikke minst «From A Mountain In The Middle Of The Cabins» (som kan minne om noe trønderbandet Tre Små Kinesere kunne ha gjort i sine glansdager), byr amerikanerne på feiende flotte poplåter som bør fungere aldeles utmerket på stranden eller i parken med piknikkurven foran seg når den tid kommer. Det noe mer Beatles-aktige singelsporet «Nine In The Afternoon» kan også fremheves som et av albumets lystigste innslag. Mens countryflørten «Folkin' Around» føles mest som et tappert forsøk på å få Bob Dylan til å vende tilbake til sine musikalske røtter.

Ellers domineres «Pretty. Odd.» også videre av låter som styres av vokale harmonier i skjønn forening med småfengende melodilinjer som er vanskelige å motstå, uavhengig om ideen føles oppbrukt eller ikke. Bandets største svakhet er imidlertid som med så mange andre av deres samtidige; mangel på egen identitet.

For uansett hvordan man snur og vender på det, så høres det meste på dette albumet ut som noe vi har hørt før. Og det til tross for at «Pretty. Odd.» tidvis er riktig så fornøyelig å befinne seg i selskap med. Tekstmessig snakker vi heller ikke om en revolusjon, for både vers og refreng kan til dels oppleves som ganske banale konstruksjoner.

Oppsummert har Brendon Urie (vokal/gitar), Ryan Ross (gitar/keyboard), Jon Walker (bass) og Spencer Smith (trommer) like fullt gjort et troverdig forsøk på å gjenskape noe av 60-tallets popmagi. Men det hele servert med tydelige tegn på at vi for lengst har bikket et nytt årtusen.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy