Elvira Nikolaisen: «Indian Summer» (Sony BMG)

Elvira skuffer

<pEtter et fantastisk debutalbum skal Elvira Nikolaisen prøve å følge opp debutsuksessen. Det går bare sånn passe. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Indian Summer»«Indian Summer»

Det er på mange måter rammen som sitter tilbake. Bildet er borte. I hvert fall det meste av det. En fantastisk bra og særpreget stemme, som man umiddelbart kjenner igjen, møter en umiddelbart i døra. Men mye av den berusende og umiddelbare nerven som fantes på debutalbumet er dessverre borte. Debutalbumet var som en boost, som en sixpack med Battery i norsk pop. Det var som å oppleve en nydelig blomst som åpnet seg over natten.

Elvira Nikolaisen tar sine banesår, sin måte å modnes på og takle livet og følelsene sine på, videre. Men hun skulle ikke hatt det så travelt.

På sitt nye album, «Indian Summer», sitter hun tilbake som en kvinnelig artist avhengig av kjærlighetens motbakker, sine egne bekymringer og motforestillinger, og en hang til selvmedlidenhetens melankoli. Tekster om følelseskulde, om å gå videre fra forhold som er over, om å finne bekreftelse i kjærligheten, er ikke ueffen. Men aksjene hennes som Norges popkomet har rast på børsen. Uten den vitaliteten, den fandenivoldske gnisten, det berusende overskuddet, som debuten hadde så mye er det nemlig grunn til uro.

En del av «Indian Summer» tenderer faktisk mot å være kjedelig. Elvira er fortsatt en meget dyktig artist med en fantastisk stemme, men hun treffer meg denne gangen mer i hodet enn i brystet. Jeg hadde ikke ventet at en så spennende dame skulle låte såpass konform som artist allerede på album nummer to.

De eneste låtene som virkelig har magien inne er «He Loves Me» og «On Your Side». Det er klokkeklart at Elvira vil slite med å følge opp den briljante debuten.

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy