Motorpsycho – «Little Lucid Moments» (Rune Grammofon/Musikkoperatørene)Storslått og kompromissløst
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Motorpsycho er Norges beste band gjennom tidene. Det er ingen grunn til å protestere. Ingen andre norske band eller artister har gitt ut så mange så bra album. Gjennom nærmere 20 år har de aldri sluttet å overraske, de utfordrer stadig seg selv og sitt publikum med sine valg av musikalsk retning. Det eneste som er sikkert når Motorpsycho gir ut album er at det kommer til å være bra, og at det er en plate det er verdt å bruke tid på.
«Little Lucid Moments» er Motorpsychos første album på Rune Grammofon, et selskap som vel er like kredibelt som det er sært. Bandet har absolutt leflet med psykedelia og prog tidligere. De har i all hovedsak vevet dette sammen med et relativt konvensjonelt rockeformat, og overlatt jammingen og 20-minutterslåtene til konsertene. Der har det til gjengjeld fått flyte ganske fritt. Med «Little Lucid Moments» later Motorpsycho til å ha funnet en elskverdig balanse mellom utsvevende jamming og catchy rockepartier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Little Lucid Moments» byr på 55 minutter musikk fordelt på 4 spor, og det kreves ikke store matteferdighetene for å beregne at det ikke er radiosingelmateriale på denne plata. Men hvorfor skulle det nå være det? Motorpsycho er et band som er trygge på seg selv nå, de vet hvem de er, hvor de er, og de later til å trives med tilværelsen. Og jøje meg, som jeg trives med dem også. Dette er et album for de som liker å lytte til musikk, de som vet hva det vil si å la en plate vokse, de som ser på tekster som en i beste fall sidestilt del av musikken som gitarsoloer, ikke som noe låter skal bygges opp rundt, og de som ikke trenger å være sammen med andre for å nyte musikk. Akkurat dette siste punktet er et viktig stikkord, for dette albumet er til tider virkelig et innadvendt stykke musikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenÅ gå i detalj inn i låtene på dette albumet ville være fåfengt. For det første er det så mye å gå inn i her at det ville bli en liten avhandling, men langt viktigere er det at lytteropplevelsen ville blitt forringet av det. Det jeg imidlertid kan si er at dette både er Motorpsycho som du har lært å elske dem og som du aldri har hørt dem før. Hvis man vil, kan man dra referanser til King Crimson, Hawkwind og Pink Floyd så vel som nyere band som The Mars Volta, Mogwaï, Isis og Explosions in the Sky. Likevel, når Bent Sæther og Hans Magnus Ryan synger ut i sine umiskjennelige harmonier, er det ingen tvil om hvem det er vi hører på. Det låter mer som Motorpsycho enn noe annet, rett og slett.
Artikkelen fortsetter under annonsenSiden forrige album har trønderne fått et nytt medlem, supertrommisen Kenneth Kapstad (bl.a. Gåte, Dadafon, Monolithic). Dette er virkelig en drivende dyktig dævel av en musiker. Kapstad gir Motorpsycho en drivkraft i ryggen som er like fandenivolsk som den er dynamisk. Kommunikasjonen mellom de tre bandmedlemmene var til å ta og føle på da de spilte på Logen i Bergen i desember, og det funker like bra på plate. Sæther og Ryans ferdigheter som gitarister (og bassister) er for lengst bevist, men Kapstad viser på «Little Lucid Moments» at han fortjener den ærefulle stillingen som trommis i dette legendariske bandet. Til gagns. Albumet er en oppvisning i driv, dynamikk og progresjon, og trommisen skal absolutt ha sin del av æren for dette.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg tror jeg har fått fram poenget mitt nå: Motorpsycho er Norges beste band, og har levert nok en bunnsolid plate. De har gått helt vekk fra vers/refreng-konstruksjoner på dette albumet, og lar tilsynelatende musikken leve sitt eget drivende og utsvevende liv. Resultatet er en kompromissløs musikalsk reise som byr på alt fra ultralavmælt synthsurkling til hyperenergisk, drivende rock. Det er jevnt over fascinerende og til tider helt fantastisk. Eller som de selv så fint oppsummerer det i albumets siste tekstlinjer:
«No fear, no hatred, no mercy, no compromise»
