Meny

I baksetet med Håkan Hellström

I baksetet med Håkan Hellström

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter har vært på tur med Sveriges store sønn Håkan Hellström.

Vi sitter side ved side i baksetet av en fjong bil på vei mot Gardermoen. Håkan Hellström og jeg. Snøen faller sakte, bilen kjører fort. Og Håkan tenker.

- Innimellom synes jeg at stemmen min høres for jævlig ut, samtidig som jeg ofte også føler at den funker veldig bra, sier Håkan og rynker litt på nesen over svaret sitt. - Men det er sånn jeg er, jeg synger ofte «rakt ut».

- Tidligere har jeg i større grad forsøkt å forandre på ting, forsøkt å synge «snyggare». På den nye plata våger jeg mer, jeg har turt å beholde ting som ikke nødvendigvis låter så vakkert. Så for tiden vise om jeg synes det er bra eller dårlig.

(Se og hør «För en lång lång tid» her)

Romantiker på reisefot

Sier Håkan Hellström, en av Nordens mest populære artister som på mandag slapp sitt nye album «För sent för Edelweiss» i Norge. En plate der Håkan ganske riktig gir mer faen enn noensinne. Skikkelig lo-fi, rett på sak, ikke noe dill dall.

- Har det faktum at store deler av platen er skrevet i Brasil vært med på å forme albumet?

- Det kan ha påvirket på et sublimt sett, men ikke spesielt mye når det gjelder innholdet i tekstene og musikken, svarer Håkan på kav göteborgsk.

- Når det er sagt; det var lett for meg å skrive der nede. Det var lett å finne på ting og å lage rim. Vi reiste langs kysten og jeg lånte gitarer litt her og der. Kanskje traff jeg en gammel gubbe som hadde en gitar, og så ble vi boende der i kanskje en uke. Platen ble til på reisende fot.

- Men, og dette er viktig, jeg har som på den forrige plata, skrevet låtene sammen med Björn Olsson. Selv om han ikke var med i studio kommer flere av melodistammene fra Björn.

Historien om «För sent för Edelweiss» begynte allerede på Håkans forrige album «Nåt gammalt, nåt nytt, nåt lånat, nåt blått». Nærmere bestemt da mesterprodusenten Jocke Åhlund (Caesars, Teddybears) i forlengelsen av en remix av singelen «Klubbland» også produserte b-siden, «För sent för Edelweiss». Og vips var Jocke Åhlund produsent på Håkans nye album.

- Jeg var veldig opptatt av å ha en ny låt som b-side, og fordi «För sent för Edelweiss» var så godt som ferdig valgte jeg den. Da det viste seg at den faktisk ble bedre enn jeg hadde trodd, måtte den med på den nye plata.

- Hva er det med deg og «Edelweiss»? Er du en romantiker?

- Ja visst, jeg elsker romantikk. Og «Edelweiss» er noe av det mest romantiske jeg kan tenke meg, svarer Håkan og smiler.

- «Edelweiss» er det fineste øyeblikket i musikalen«Sound Of Music», øyeblikket der han vekker henne om morgenen og kjærligheten på sett og vis er feilfri og uproblematisk. I forbindelse med at «Sound Of Music» var satt opp i Sverige, hang det svære bilder over alt av hovedrolleinnehaverne ... hva faen heter de nå igjen ... Pernilla Wahlgren og....

- Tommy Nilsson, kommer det fra forsetet der EMIs svenske representant Lina sitter og passer på at bilen ikke kjører av veien.

- Bildet er så feilfritt og perfekt at det nesten blir ekkelt, fortsetter Håkan ivrig.

- Jeg kjente at det er altfor sent for det bildet. Han har sett så mye dritt, kjærligheten har vist fram sine styggere sider. Om tittelen på albumet betyr noe og ikke bare er en kul frase, så er det akkurat det jeg snakket om nå.

- Under den første verdenskrigen klatret soldatene opp i fjellene i Østerrike på jakt etter edelweiss. Det var en form for manndomsprøve å gi den sjeldne, hvite blomsten til sin kjæreste. Det er litt for sent med den typen manndomsprøve for min del, jeg ville bare ramlet ned.

Full av sorger
Allt, det är försent
Försent för vin, försent för kärlek ren som snö
Inatt finns ingen väg tilbaks, ingen alls
Försent för edelweiss

Tro tvil og lekenhet

- Vil du si at temaet i åpningslåta «Tro och tvivel» er den røde tråden?

- Alt er jo fullt av tro og tvil, uansett hva man holder på med. Man tror, for så å tvile i neste sekund. Låta «Tro och tvivel» er fylt av små hendelser der personen har trodd eller tvilt.

- Da man var tjue var det som om man trodde mer enn man tvilte, troen var liksom litt sterkere da. Når man blir eldre er man tydeligere på andre ting. Nå er troen sterk på at jeg skal ta vare på barnet mitt slik at han skal ha det bra når han vokser opp. Tvilen er sterkere på det jeg trodde på tidligere, en tilværelse som oppleves mer overfladisk enn der jeg befinner meg nå. Men som sagt; troen og tvilen pendler fram og tilbake hele tiden, sier Håkan og ler av sin egen tro og tvil.

Selv om Håkans nye album oppleves som både lekent og intuitivt, sitter jeg igjen med en følelse av at han også hele tiden streber etter det perfekte og kompromissløse.

- Min søken etter det perfekte gjelder først og fremst tekstene mine. Resten av musikken på plata ble til på en langt mer tilfeldig måte, sier Håkan og nikker.

- Det er viktig å få musikken til å leve, gjøre det «live». Selv om vi har hatt et bra budsjett, dreit vi i å øve for på den måten å tilføre musikken liv. Noe som selvfølgelig var et sjansespill, men det fungerte på denne plata, faktisk. Det er ikke så sublimt, det er mer rett på sak og hensynsløst. «För sent för Edelweiss» er mye mer leken enn de andre platene mine, selv om «Det är så jag säger det» også var ganske respektløs.

- Hvordan funket dette i studio, skyter jeg inn i det vi passerer Kanarifuglenes hjemland, Lillestrøm.

- Jocke Åhlund sa ganske tidlig i prosessen at vi måtte bestemme oss for hvordan det skulle høres ut på platen. Om vi ville at gitaren skulle høres ut som den var spilt inn i et akvarium, så måtte vi bestemme det der og da, ikke senere. Vi malte oss inn i et hjørne, vi beholdt ikke flere opptak av samme låt. Kun ett. Det blir så mye enklere på den måten. Vi har lekt veldig mye, gjort det vi selv syntes hørtes bra ut, sier Håkan og nikker fornøyd.

- Da vi kom til studio var det rigget til mikrofoner overalt. Det låt bra, men også som alt annet. Og verken Jocke eller jeg vil høres ut som alt annet. På det punktet er vi fremdeles 15 år i hodet. Fordi vi ville at musikken skulle ha særpreg, plukket vi bort en haug med mikrofoner slik at vi fikk den lyden vi ønsket.

- Noen av de mest kompromissløse og vågale låtene mine er ikke med på platen. «Exile on Wollmar Yxkullsgatan» kommer som b-side. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke ble med....

Håkan blir nesten desperat i blikket når han snakker om låtene som har blitt liggende igjen i skuffen.

- Jeg må finne et bra format å gi dem ut på. Ikke som b-sider, for da kommer nesten ingen til å høre dem. Tror jeg må lage en frittstående EP. Ja, sånn må det bli. Og den må slippes ganske kjapt for de sangene hører til «För sent för Edelweiss», konkluderer Håkan.

Elsker å blande musikksjangre

- Musikalsk sett er den nye skiva veldig amerikansk. Amerikansk rock, folkrock, soul og blues. Man kan høre «Into The Great Wide Open» med Tom Petty, den amerikanske rocken ....

- Hva med The Band, Dylan og Stones?

- Stones er helt enorme. «Exile On Main Street» er jo så utrolig amerikansk og har alltid vært en kjempestor inspirasjonskilde. Akkurat som The Band, svarer Håkan innen jeg har rukket å blunke.

- Musikk der man ikke helt kan skille sjangrene fra hverandre tiltaler meg veldig. Musikk der rock, country, soul og blues smelter sammen. Det har alltid blitt gjort så elegant i den amerikanske musikktradisjonen, særlig på slutten av 60-, begynnelsen av 70-tallet. Den levende, blodfylte amerikanske musikken har aldri blitt gjort bedre enn i akkurat den perioden.

- Dylan har alltid betydd mye for meg. Når Dylan-poletten ramler ned forblir den der for alltid. Sånn er det for alle.

- Hva med den svenske visetradisjonen?

- Jeg har «lyssnat mig fördärvad på» Evert Taube. Hans måte å utrykke seg på har betydd enormt mye for meg.

- Punken da, og kanskje spesielt Reeperbahn?

- Herregud, Reeperbahn og Freddie Wadlings gamle greier. Håkan klarer nesten ikke å sitte rolig lenger. Han elsker å snakke om inspirasjonskildene sine.

- Reeperbahn var et fantastisk band. Jeg har akkurat lest en bok om svensk punk som fikk meg til å høre på blant andre Freddie Wadling og Liket Lever. På «Jag vet inte vem jag är men jag vet att jag är din» hadde vi som mål å høres ut som de gamle punkbandene fra Göteborg. Vi hadde lyst til at den skulle høres ut som «Levende begravd» med Liket Lever.

- «Dom fyra årstiderna», den er litt «Bankrobber» med The Clash?

- Faktum er at akkurat den låta har mange inspirasjonskilder, som for eksempel «Bankrobber». Hadde også veldig lyst at den skulle høres litt ut som Harry Belafonte, men der mislyktes vi totalt. Men han fins der etter eller annet sted i låten.

EMI-Lina sender ut en smittende latter fra forsetet.

Plura Jonsson og Jim Ford

Vi nærmer oss Gardermoen faretruende kjapt. Fram til nå har jeg knapt nevnt Eldkvarn , bandet både Håkan og jeg elsker. Foruten å ha bidratt på Eldkvarns «Atlantis», har Håkan ved flere anledninger stått på scenen med frontfiguren i bandet, Plura Jonsson. På Håkans forrige album, «Nåt gammalt, nåt nytt, nåt lånat, nåt blått», er Plura med på to låter.

- Eldkvarn er en viktig inspirasjonskilde på den nye plata. Plura har gjort så mange ulike ting, og har vært best på alt siden tidlig på 80-tallet. Også skriver han så bra tekster, forteller Håkan når drosjen svinger opp foran hovedinngangen til flyplassen.

I det vi hopper ut av bilen gir jeg Håkan «Point Of No Return » av og med Jim Ford som jeg kjøpte til ham før vi møttes på Grand Hotell. Denne vil garantert Håkan Hellström digge, tenkte jeg da jeg så den på veggen i platebutikken.

- Ja, jaaaa, faen jeg har den, nesten roper Håkan. - Faen, men, men, men....kan jeg få den likevel. Jeg tror nemlig at jeg har mistet den, og jeg har ikke hørt den ennå. Jeg har den første, «The Sounds Of Our Time», faen hva schysst.

- Jim Ford har også vært en viktig inspirasjonskilde på «För sent för Edelweiss». Han er en av dem som klarer å smelte sammen de greiene vi snakket om tidligere. Han er topp fem.

- Rett etter Plura, prøver jeg meg.

- Ja, for faen. Jeg brukte å spille «The Sounds Of Our Time» foran konsertene i fjor sommer. Man må gi ungdommene de ekte greiene, vet du.

Som jeg skulle sagt det selv.

I inngangshallen blir Håkan, Lina og jeg stående å prate om svenske artister som Florence Valentin, Perssons Pack, Olle Ljungström og Christian Kjellvander.

Og Plura, selvfølgelig.

Vel hjemme sender jeg Plura en mail der jeg ber ham uttale seg om Håkan Hellström. Her er svaret som tikket inn dagen etter:

- Håkan är megastor i Sverige och han lär bli större tror jag, han är så begåvad och vågar att prova olika saker hela tiden, något som utmärker en stor artist, att man inte är rädd för vad folk ska tycka om en.

- I går fick jag Håkans nya platta i present av min fästmö Maria, jag lyssnade på den medan jag lagade mat. Efter några låtar ertappar jag mig själv med att va avundsjuk, varför har inte jag gjort det här, skrivit de här texterna, gjort de här låtarna. Jag tror att det är det bästa betyg man kan ge en kollega och konkurrent, för det är vi ju trots allt, även om vi älskar varandra.

- Den känslan fick jag också första gången jag hörde Håkan för många år sen, fan va bra, varför har inte jag gjort en så här bra låt, skrivit en så underfundig text, sjungit med sådan känsla, för det gör han ju också, sjunger på ett karakteristiskt sätt, fraserar, poängterar, viskar och skriker, smeker och river, så det blir intressant, man blir intresserad och vill veta vad han sjunger om. Det är så skönt när man blir avundsjuk på kolleger, då kan man se dom rakt i ögonen och säga: Fan vilken bra platta du har gjort!

Ikke så verst det her, Håkan?

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus