Ignacio Ramonet: «Castro. Mitt liv.» (Damm, 2008, 789 s) Oversatt av Kari NäumannFidels verden

(Foto: Cappelen Damm)
(Foto: Cappelen Damm)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Drømmer du om å tilbringe hundre timer med en pratesyk Fidel Castro? I så fall er dette din sjanse.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er under to måneder siden Cubas leder Fidel Castro annonserte at han ikke kommer til å gå tilbake til sitt presidentverv eller gjenoppta sin stilling som leder for Cubas militære styrker. Dermed begynner nå en ny periode for Cuba, nesten 50 år etter at Castro tok makten under revolusjonen i 1959. Slik sett passer det nesten skremmende godt at den autoriserte Castro-biografien nå kommer i norsk oversettelse.

«Castro. Mitt liv.» er ingen vanlig selvbiografi. Castro har visstnok aldri skrevet dagbok og foretrakk derfor å la seg intervjue av den spanske forfatteren og journalisten Ignacio Ramonet, som blant annet er redaktør for avisa Le Monde Diplomatique.

Ramonets over hundre timer med Castro har resultert i et aldeles massivt intervju, der Castro får tid til å prate grundig om sitt liv, fra barndom og fram til i dag. Vi kan blant annet lese om noen av Castros tidligste opprør, som for eksempel da han i femte klasse pepret sin lærers blikktak med stein fordi han følte seg urettferdig behandlet. Lærerinnen hadde nemlig både vært på ferie og kjøpt seg nye møbler, mens skolens elever sultet og daglig måtte dele en liten ristallerken til lunsj. Allerede i barneårene begynte altså en brennende rettferdighetssans å prege Castros handlinger, noe som også gjennomsyrer hans fortelling helt fram til slutten av boka, der han insisterer på ekteheten ved sine likhetsprinsipper ved å hevde at han den dag i dag tjener rundt 30 dollar i måneden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ellers får vi bli med Castro gjennom handelsblokkader, drapsforsøk, revolusjoner, møter med statsledere og politiske kriser. Man kan være uenig med Castro om mye, elske eller hate ham, kalle ham diktator eller frelser, men han har utvilsomt vært en av verdenspolitikkens viktigste personer det siste halve århundre.

Mann med prosjekt

For de som allerede er vel belest på verdenshistorien, dukker det likevel opp en rekke interessante detaljer og unike førstehåndsberetninger som vil være til glede. Samtidig gir boka en oversiktelig og kronologisk gjennomgang av nøkkelhendelser i vår moderne historie, noe som gjør det mulig å henge med også for de som brant historieboka etter videregående.

For eksempel prater Castro om drapet på John F. Kennedy, verdenskrigene, forholdet til USA og Sovjet, globalisering og selvfølgelig Grisebukta. For denne anmelder dukket det blant annet opp en del ny info om Cubas militære støtte til frigjøringskampene i Angola, Algerie og Guinea-Bissau på 1960-tallet. Andre lesere vil garantert finne andre passasjer å fordype seg i, for det mangler i alle fall ikke på lesestoff i denne boka. Castro innleder på følgende måte kapitlet om Cubas forhold til Afrika, noe som også gir en liten pekepinn på hans fortellerteknikk:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cubas dype solidaritet med brødrefolkene i Afrika ikke er tilstrekkelig kjent. Denne ærerike siden i vår revolusjonære historie fortjener å bli det, blant annet som en anerkjennelse av de hundre tusener av kvinner og menn, internasjonalistiske soldater, som skrev den, og som et lysende eksempel for nålevende og kommende generasjoner. Etter min oppfatning huskes heller ikke i tilstrekkelig grad historien om Europas imperialistiske og nykolonialistiske utplyndring av Afrika, den som foregikk med full støtte av USA og NATO.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Castro en dyktig forteller med et nesten mistenkelig godt minne og en god sans for detaljer. Samtidig merker man tydelig at han er en mann med et livsprosjekt. Gjennom hele intervjuet klarer han i større eller mindre grad å vinkle de fleste historiene sine over i sak og ideologi. Han er, for å si det sånn, mer interessert i å fremme revolusjonen, enn han er i å snakke om sitt personlige forhold til barna sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lurer seg unna

Ignacio Ramonet lover i innledningen, som den erfarne og kunnskapsrike journalisten han er, å stille Castro til veggs i enkelte omdiskuterte spørsmål, som for eksempel hans syn på homofili, pressefrihet, sensur og dødsstraff. Castro svarer også inngående på de fleste av Ramonets spørsmål, men når samtalen nærmer seg den aller mest betente Cuba-kritikken, glir stort sett Castro unna med floskler som at «alle på Cuba er jo revolusjonære». Her gjør Castro seg uangripelig ved å prate som en frelst eller en rutinert retoriker. Og det vel nettopp noe midt i mellom dette han er: En glødende overbevist ideolog med en helt særegen selvsikkerhet og talegave.

Jeg tar meg altså i å savne en annen sterk stemme i teksten, et annet perspektiv, om ikke annet bare for å skape brudd mellom intervjubrokkene. Blant annet forteller Ramonet småstolt i bokas forord at han har fått være med Castro på reiser rundt på Cuba og til Ecuadort. Hvorfor kunne journalisten Ramonet bidratt med sine skildringer av Castro i møte med Cubas mennesker? Det ville nok ha føltes supplerende på et vis, med flere reportasjeelementer i teksten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel er det åpenbare kvaliteter ved måten denne historien fortelles på. Formatet gir Castro tid og plass til å være grundig og til dels selvreflekterende. Formen skaper også en underlig nærhet til Castro. Han snakker om barndomsminner, mat han liker å spise, og begir seg ut i digresjoner som er såpass universelle og nostalgiske at jeg noen ganger nesten glemmer hvem jeg leser om. Er dette en helt vanlig bestefar, liksom?

Underholdende, men utmattende

Men uavhengig av bokas form og framstilling, så vil dette enorme intervjuet uansett bli stående som uvurderlig kildemateriale for ettertiden. Det er et unikt og intimt møte med Fidel Castro, selv om lengden og detaljnivået til tider virker utmattende med sine 700 sider, med hovedvekt på Castros fortellerstemme.

«Castro. Mitt liv.» har med andre ord blitt en underholdende og lærerik bok, men som alltid må man huske at enhver framstilling av historien farges av den som forteller. I dette tilfellet er nok dette ekstra viktig å huske på.

For det er selvfølgelig interessant å høre Fidel Castros utbroderte versjon av ting som har hendt ham og verden for øvrig, så lenge man tar boka for det den er: Nemlig Castros personlige, detaljerte, kunnskapsrike, selvopptatte og noe langdryge versjon av verdenshistorien de siste femti årene.