Full klaff på horehuset

Full klaff på horehuset
Full klaff på horehuset

Paal Flaata omtaler «Old Angel Midnight» som å komme hjem, og innrømmer med et smil at han aldri har hatt bedre omgivelser å spille inn en plate i enn Whorehouse Studio.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Paal Flaata har etter manges mening Norges flotteste stemme. Han har brukt tiden på å finne sin form etter at han gikk solo, ut av et mangeårig og fruktbart samarbeid med Al DeLoner i Midnight Choir. Noe skjedde, identiteten falt på en måte på plass med juleplata «Christmas Island» som kom i 2006. Det var den første plata han spilte inn på horehuset. Eller Whorehouse Studio som det heter på godt utenlandsk.

Navnet er ikke tilfeldig valgt, må vite. Studioet som brukes av Wilma Recordings og Ernst Nikolaisen, som har blitt basen for både Paal Flaata, Jørn Hoel og flere andre erfarne voksne artister, var en gang et av Oslos bedre kjente horehus.

- Ja her inne kan man være duften av mye gammel kjærlighet, smiler Paal Flaata skjevt mens det glitrer i hans mørke øyne.
- Og vi har beholdt åpningstidene som et horehus. Klokka går ikke her, og vi kan spille inn når vi føler for det, smiler han og vil gjerne spille rollen litt lenger.

Samfunnets tapere

Men om Paal neppe sklir inn som hallik i noen B-film, og tekstene på hans nye album heller ikke handler om horekunder, så er han opptatt av dem som sitter på kafeene og pubene og sosialt sett befinner seg lenger ned på rangstigen i samfunnet. Det er dem han på en måte forstår og har sympati for. Det er dem han synger om på albumets første singel «Table Full Of Lonely People». En klassisk varm Flaata-ballade som er B-listet på P1.

- Jeg har sittet mange ganger på kafeer og puber og bare observert. Utallige ganger opplever jeg stemningen som jeg synger om i «Table Full Of Lonely People». Et sånt tema opptar meg. For vi er jo sammen egentlig. Ingen er alene - sosialt. Så jeg mener det er mulig å formulere trøst og håp i poetiske vendinger selv for tapere, mener Paal oppriktig.

Sammen med Omar Østli og sin pianotrakterende turnekompanjong Gøran Grini har han de partnerne han trives med til å skrive disse sangene. Og poptekster feier han til side som om det var et utbrudd av munn og klovsyke. Der er han helt uinteressert.

- Det må være noe underfundig i det. Noe med essens eller gjerne humor i. Innholdet i tekstene er viktig - at lytteren får noe med på kjøpet. Jeg forkaster alt som ikke er meg. Melankolien i tekstene må harmonere med klangen stemmen min har. Det er noen som sier at de spiller juleplata mi hele året. Det er jo litt rart, men mange likte den tydeligvis og jeg ble fornøyd med den selv også, avslører Paal ivrig.

Paal er tydelig begeistret. Han mener den nye skiva er nærmere ham som person enn han noen gang har vært tidligere. At det har vært litt som å komme litt hjem igjen.

- Det er lite teflon og mye trevirke, sier han med et skjevt smil.

Da det meste gikk galt

Det går i billedlige beskrivelser av hvordan han føler det, og han er tydelig fornøyd nå som han har klart å videreføre den gode og varme følelsen fra juleplata. Det var ikke slik da han ga ut sitt første soloalbum «In Demand» i 2002. Ifølge Paal så drev plateselskapet hans lobbyvirksomhet i flere år for å få ham til å satse på en solokarriere hos dem og forlate Midnight Choir. De trodde de skulle score en lettvint Chris Isaak-suksess.

- Universal var ganske råtne, avslører Paal ærlig. De sa de ikke var interessert i Midnight Choir. De ville bare ha meg, men jeg ville ikke svikte de andre i bandet på den måten. Men en dag fikk de det som de ville. «In Demand» ble laget, og det meste som kunne gå galt gikk galt.

- Det ble en dyr plate og mange ting fungerte ikke. Det ble en produksjonsbånd-greie. Etter en måned var det slutt, sukker Paal og synes hele greia var skjødesløs. Nå vil han prøve å få tak i «In Demand»-skiva og gi den ut på nytt for den har ikke vært tilgjengelig i butikkene på lenge. Han tror den ble mastret helt feil, og røper at det finnes mye ekstrastoff på rullene.

- Universal tenker bare svære greier. De kaster ti på veggen, og blir en av dem hengende så er det greit. Du blir bare et produkt, og det passet ikke meg helt. Men alle må gjennom det. De fleste artister knekker der vil jeg tro... Særlig unge folk.

Trofast publikum

Paal skryter av at han har et fantastisk trofast publikum, og sier at uten dem hadde han gitt opp for lengst. Han liker tilværelsen som soloartist, da han kan dra vokalen så langt han bare vil uten å måtte ta hensyn til andre i et band. Gamlebyen Skien har han for lengst vendt ryggen. Han beskriver byen som et sted med bare banker og frisørsalonger. Det er i Halden han har funnet seg hjemme. Med en bil og drikkekultur han liker. Stedets bakgrunn er et gammelt arbeidersamfunn, og at alle som bor der har på en eller annen måte en slags tilknytning til rootsmusikken han selv elsker.

- Jeg har vært ute etter å få frem en folkvibb oppi de mørke greiene mine. Det er en rolig plate med mye strykere, lange låter og ingen kjapp plate når det kommer til tempo. Noe for alle uten at det spriker kan du si. Country, litt jazz, litt rock, melankolske ballader og litt folkrock. Den neste singelen tror jeg blir «My Old Angel Midnight». En ballade som kan passe godt på radio. Det synes som at mange gir ut ballader om dagen, så det er nok ingen uting, tilføyer han tørt og er ellers fornøyd med valget av coverlåter og gjester på albumet.

- Jeg fikk med meg Elvis-gitaristen James Burton og hans flammelakkerte Fender James Burton på en coverversjon av Mickey Newburys «Heaven Help The Child». Han hadde på seg caps i samme flammelakkerte mønster som gitaren og var forholdsvis sjenert. Han kjente Newbury-låta fra 70-tallet, men vi måtte først tine ham opp her på horehuset. Hadde vi fått beholdt han her en dag eller to så hadde det nok skjedd mye mer, tror Paal.

Covrer Vamp

Han ser også for seg at mange vil bli litt overrasket over hans coverversjon av Vamp-låta «Våken Drøm». Under tittelen «Wide Awake» har den fått Jan Johanson-piano og litt keltisk fiolin, skrevet av norske folkemusikere. En gammel tradlåt kalt «When The Roses Bloom Again», som aldri er gjort kjent av noen, men som har tekst der Carter Family skal være involvert og et komp Wilco har laget i nyere tid, smalt også på plass. Og Eigil Berg, kjent fra New Jordal Swingers, har som til juleplata levert en låt også her. Den gamle nestoren i norsk popmusikk skriver fortsatt låter, men til neste Paal Flaata-album må han kanskje skrive dem i countrytakt.

- Jeg har hørt mye på countrymusikk det siste året. Gamle twangy ting med George Jones, og det nydelige samarbeidet mellom Robert Plant og Alison Krauss. Jeg er litt på den hvite verden nå, så det kan hende det kommer en countryplate etter hvert. Men det blir en countryplate. Ikke køntri, understreker han bestemt.

Og glade er vi for det! «Køntri på horehuset» hadde ikke tatt seg like bra ut...

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy