R.E.M.: «Accelerate» (Warner)

Sparker fra seg

Sparker fra seg
Sparker fra seg

R.E.M. har skrudd opp tempoet, men byr først og fremst på bedre låter enn sist, skriver Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Accelerate»«Accelerate»

For et par år siden sto jeg og bladde i noen kasser med vinylalbum på parkeringsplassen ved Joe's Café utenfor Austin Motel på South Congress i Austin, Texas. Plateselgeren bød på et femtitalls kasser stappfulle av LP-plater. Hadde jeg vært vinylsamler ville jeg neppe kunnet dra derfra uten jekketralle og varebil. Fyren skulle bare ha tre dollar pr. plate og det meste så ut til å være i mint kondisjon. Ser ikke bort fra at det var etterlatenskapene til en nedlagt platebutikk.

Men jeg er altså ikke vinylsamler, heldigvis. Det jeg derimot var på jakt etter, var noen klassiske platecover som jeg hadde planer om å ramme inn. Jeg hadde allerede funnet tre-fire da jeg lirket ut en amerikansk pressing av R.E.M.s 1985-utgivelse, Joe Boyd-produserte «Fables Of The Reconstruction (Reconstruction Of The Fables)».

Da jeg i sin tid anmeldte den i musikkmagasinet BEAT slo jeg virkelig på stortromma og sa: Dette kan være den beste platen!

Coverkunsten understreket det helt sentrale i R.E.M.s musikk, en gotisk-poetisk visjon som gjorde at bandet R.E.M.stod som futuristisk og gammelt som alle hauger, på en gang. R.E.M. var favorittbandet mitt fra jeg fortapte meg i debutsingelen deres, «Radio Free Europe», og de to magiske førsteplatene, «Murmur» og «Reckoning». Jeg var utvilsomt R.E.M.s utsending til Norge på denne tiden og jeg lot sjelden anledningen gå fra meg til å predike deres surrealistiske budskap.

Det står derfor ikke til å nekte at jeg skvatt til da jeg i øyekroken oppdaget hvem som sto fordypet i pappesken ved siden av meg og bladde seg rutinert R.E.M.over, bare avbrudt av kjappe plateløft for nærmere inspeksjoner.

Peter Buck er R.E.M.s residerende platesamler og der og da slo han ihjel litt tid før hobbybandet hans, The Minus 5, skulle ha lydsjekk foran kveldens konsert på Continental Club. Han nikket kort da jeg la «Fables...» på toppen av Leon Russell og Greg Allman-platene jeg allerede hadde valgt ut. Det var ikke nødvendig å si noe, vi var begge innforstått med at platejakten vår lå innenfor en privatsfære som holder både rockstjernen og musikkjournalisten utenfor.

Vel hjemme bestemte jeg meg for å ramme inn den siden av coveret på «Fables» som viser en brennende bok. «Maps and legends» indeed.

Tre og tyve år senere er R.E.M. blitt elder statesmenn of rock, de har vært gjennom sin periode som undergrunnsband, de har hatt sitt massive gjennombrudd, som skjedde for fullt da bandet skrev kontrakt med Warner Brothers i 1988, og de har endt opp som allemannseie, ikke minst i Norge. Der platekjøperne for noen få år siden gikk mann av huse for å sikre seg bandets «Best Of»-plate. På toppen har de blitt Norges-venner i størrelse XXL som konsertattraksjon.

De er med andre ord en helt selvfølgelig målskive for journalister som føler behov for å gjøre innskudd på «hippkontoen». Bandets forrige plate, «Around The Sun» fra 2004, langt fra bandets mest vellykkede, har endt opp som R.E.M.-utgivelsen det er obligatorisk å disse. Så dårlig er den imidlertid ikke. Sammenlignet med paraden av «indie»-ubetydeligheter som Dagbladet drysser sekserterninger over ukentlig er den slett ikke så verst.

Hva så med «Accelerate», R.E.M.s fjortende studioalbum? Folk som har et nært forhold til bandet vil med sikkerhet kunne si at Michael Stipe, Peter Buck & Mike Mills denne gangen låter mer tente enn de har gjort på noen år. Peter Bucks gitarer er vesentligere for lydbildet, men å påstå at mer fuzzgitar i seg selv sikrer at R.E.M. er et bedre band, blir for lettvint. Hva skulle det bety, at et hvert band som er på rock'ern automatisk lager bedre musikk?

Hovedårsaken til at «Accelererate» oppleves som en bedre plate, er kort og greit at R.E.M. denne gangen har lykkes med å lage bedre sanger. Noen av dem vil helt sikkert detronisere sanger fra R.E.M.s «Best Of»-liste; «Houston» og «Until The Day Is Done» er to av dem. Ingen av dem er blant platas rockere. Godt over på plussiden befinner også tittelsporet og platas første singel, «Supernatural Superserious» seg.

Åpningslinjene på sistnevnte, «Everybody here comes from somewhere that they would just as soon forget and disguise» vil sannsynligvis føye seg inn i rekka av Stipe-formuleringer som fansen vil trykke til sitt hjerte. Slik mange andre visdomsord fra verdens mest sympatiske kryptiker gir mening til det meningsløse.

En av årsakene til at «Accelerate» oppleves som så frisk, er det enkle faktum at bandet har bedrevet effektiv selvredigering. De elleve sangene føles som akkurat riktig dose musikk. Her har mange av dagens artister, med alt for mye «kunstnerisk frihet» til rådighet, plenty å lære.

At Stipe har som ambisjon å være vinyl-discjockey ved verdens ende (avsluttende «I'm Gonna DJ») er ikke overraskende. Han får selvsagt låne de beste platene av Peter Buck. Spesielt de Buck fant på parkeringsplassen til Joe's for et par år siden.

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy