SUPPORTERSTEMMENBlackburn Rovers-The club that Jack built

Aller først - skal det skrives en artikkel om Blackburn Rovers, så må det også skrives noen ord om «uncle» Jack Walker som overskriften viser til. Den unge Walker som tok over farens lille stål-bedrift i Blackburn på 50-tallet, og utviklet det til å bli et av Europas største stål-firmaer.

Med seg førte naturligvis dette enorm rikdom, men Jack Walker var ikke så fin på det – han var heller hva vi nordmenn vil kalle «typisk lotto-millionær» – ikke helt som andre millionærer.

Blacburnsupportere glemmer aldri øyeblikket da Jack Walker hevet Premier League trofeet.

Og det fikk Blackburn Rovers, som lå i sumpa i datidens 2. divisjon, merke. Jack kunne ikke tillate at laget som betød så mye for ham nærmest ble utslettet fra fotballkartet. Han tok med seg Blackburn-fansen på en ferd de ikke hadde drømt om, som endte med ligagull i 1995.

Mye kan skrives om Jack Walker, jeg velger å sitere et dikt som ble skrevet kort tid etter hans død i 2000.

«Few people have the vision to make a dream come true.
For the beauty of Jack Walker's was - we got an invite too.
Some saw him as a rich old man who bought a winning team.
But for me they miss the point, he bought us all our dream.»

Vi som er roversfans har blitt vant med at vi stort sett bare er i norsk medias søkelys når det er nordmenn i aksjon. Og opp igjennom de siste årene så har vel nettopp Blackburn vært den klubben med flest nordmenn – Henning Berg, Lars Bohinen, Tore Pedersen, Stig Inge Bjørnebye, Egil Østenstad og nå Morten Gamst Pedersen.

For vi er en liten klubb, Blackburn er kun en «town» i engelsk målestokk med sine 100 000 innbyggere (inkludert forstadene). Men det er jo nettopp denne bakgrunnen som gjør det så artig i sitte rundt samme bord som gigantklubber i verdensmålestokk – og særlig artig med tanke på at Blackburn var et av lagene som startet den første ligaen. Vi fortjener å være der, vi har ambisjoner, men vi tar ingenting for gitt.

Se Premier League på ABC TV

Det Mark Hughes har fått til med laget fortjener all mulig respekt – særlig med tanke på de begrensede ressursene han har å rutte med til spillerkjøp sammenliknet med overgangsbudsjettene til andre klubber i ligaen. Heldigvis sies det nå at overgangsbudsjettet vil bli drastisk større til sommeren, og da er det spennende å se hva Hughes kan få til.

Det er lett å trekke paralleller til storhetstiden under «King» Kenny Dalglish, ettersom både han og Hughes har verdenskjente fotballnavn – og uten tvil i seg selv skal ha en stor del av æren for å ha lokket etablerte spillerprofiler til klubben.

Hughes, som jo tross alt kun har managererfaring fra Wales’ landslag, har vist seg som en trollmann på overgangsmarkedet, og har hentet spillere som Benni McCarthy, Roque Santa Cruz, Craig Bellamy, Christopher Samba, Steven Warnock, Ryan Nelsen og David Bentley for tilsammen mindre enn hva Tottenham betalte for Darren Bent.

Nå sist kom den etablerte Johan Vogel inn gratis og blir svært spennende å se i aksjon, en spiller som bare for 2 år siden var nær en overgang til Manchester United for meget høy overgangssum, men AC Milan ville den gang ikke selge. Han har slitt litt de siste sesongene, med lite spilletid i nettopp AC Milan og et mislykket opphold i spanske Real Betis – men et svært spennende kjøp er han. Dessuten er jo fallhøyden minimal med tanke på at han kom gratis.

Vogel er mest hentet inn med tanke på neste sesong, men noen innhopp denne sesongen er også forventet. Han er en svært nyttig tilvekst til en midtbane som ble noe tynt befolket etter at Robbie Savage ble solgt.

Mitt Blackburn Rovers All-Stars, i 4-4-2:
Jeg velger som naturlig er å sette opp et lag av spillere som jeg har et forhold til personlig. Det har vært mange storheter opp gjennom tidene, men ettersom jeg selv er i 20-åra så blir det feil å bedømme spillere jeg aldri har sett i aksjon – kun lest lovord om. Et godt eksempel på nettopp dette er høyrebacken Bob Crompton som ble kåret inn på ”Tidenes Engelske Landslag” av Oxford National Biography – han er sikkert verdig en plass på laget, men ettersom han debuterte for Rovers i 1897 har jeg ikke nok håndfast på ham…

Keeper:
Brad Friedel. Mange rynket på nesa da den amerikanske keeperen ble hentet gratis til Ewood Park i 2000. Han kom fra et mislykket opphold i Liverpool, og Blackburn hadde to landslagskeepere i stallen fra før (Alan Kelly og John Filan). Nå har det blitt 8 sesonger, og han har levert keeperspill av høy klasse på et særdeles stabilt nivå. Dessuten har han startet samtlige ligakamper de siste 4 sesongene. Friedel er en komplett keeper, fortsatt helt i verdenstoppen.

Høyreback:
Henning Berg. Han skal med på drømmelaget, ettersom det på sett og vis var han som i sin tid gjorde meg kjent med Blackburn Rovers. Når det er sagt, så forsvarer også spillerprestasjonene hans over to separate opphold i klubben en plass på dette laget. Berg startet som høyreback i Rovers, og ble etter hvert også brukt som midtstopper. Fansen ga ham tilnavnet ”Ice” grunnet hans evne til å alltid gjøre taktisk kloke valg og defensive inngripner selv når trykket imot var som verst.

Midtstopper:
Colin Hendry, med tilnavnet ”Braveheart”. Den skotske lysluggen var også i Blackburn i to separate perioder, han kom tilbake til Rovers i 1991 og etablerte seg til å bli en bauta i midtforsvaret – tidvis målfarlig var han også, det ble over 30 mål i Blackburndrakta. Beinhard og kompromissløs, en fryd å se i aksjon – en kaptein av kapteiner.

Midtstopper:
Ryan Nelsen. Hendry er selvskreven, og med Berg på backen så er det mange hete kandidater – inkludert det enorme stoppertalentet Christopher Samba. Jeg velger imidlertid ”The Admiral” Nelsen for måten han kom inn og gjorde vei i vellinga på et tidspunkt som det trengtes – da Mark Hughes nylig hadde tatt over og laget slet i bunnen. Nelsen kom gratis fra amerikansk soccer, og var et ubeskrevet blad. Mannen fra fotballstormakten New Zealand har levert varene til de grader, og det hadde jo vært en drøm å sett ham i tospann med nettopp Colin Hendry. Nelsen har slitt en del med skader men sies å ha ristet av seg problemene nå. Vår selvskrevne lagkaptein, ”a natural leader among men”, som Hughes sa det.

Venstreback:
Graeme Le Saux. Etter at Le Saux dro, skulle det vise seg å bli svært vanskelig å finne en god erstatter på venstrebacken. Det er egentlig først nå i senere tid, med Stephen Warnock, at roversfansen føler at klubben har funnet en mann som virkelig er en arvtager etter Le Saux fra mesterlaget – som var svært solid både offensivt og defensivt og hadde alle de kvalitetene en moderne back skal ha.

Høyrekant:
Stuart Ripley. En klassisk vingtype, og ikke minst en av de mest stilfulle og elegante spillerne jeg har sett i aksjon noensinne. Ripley storkoste seg helt ute på kanten – i den grad at den hvite krittskya stod etter ham når han herja nedover vingen. Driblesterk og med presise innlegg – det var ikke uten grunn at vingspillet var essensielt i Rovers’ ligagull – selv om det var målkongene SAS (Shearer And Sutton) som stod for selve målene.

Sentral midtbane:
Tugay, the maestro. En av de mest teknisk begavede spillerne i hele Premier League. Når han har dagen, så er han umulig å håndtere for motstanderen – og styrer kampbildet helt på egenhånd med sin pasningssikkerhet og spilleforståelse. Dessuten har han en tendens til å lage ”årets mål”-konkurranser med seg selv, samtlige av målene han har scoret de siste sesongene har faktisk vært perler. At han nå nærmer seg 38 år gjør at han ikke spiller hver eneste kamp, i stedet blir han brukt som et taktisk våpen i kamper manager Hughes mener er skreddersydd for ham. Definitivt en av de beste spillerne som har ikledd seg den blåhvite drakta gjennom tidene. Intet mindre enn en legende, det er bare så synd at han ikke er 15 år yngre. (Men da hadde han nok spilt i Barcelona eller annen gigant…)

Sentral midtbane:
Tim Sherwood. Lagkaptein på mesterlaget, en komplett midtbanespiller som rev motstanderens midtbane i fillebiter på egenhånd, både med pasningsspill og taklingskraft. Dessverre opphørte arbeidsforholdet mellom Sherwood og Blackburn på dårlige vilkår, ettersom det ble en rotete og turbulent overgang til Tottenham preget av beskyldninger og uenigheter. Imidlertid fortjener han en plass på dette laget for sine prestasjoner gjennom mange sesonger, ikke minst i gullsesongen.

Venstre midtbane:
Damien Duff. En hel fotballverden fikk øynene opp for Duff i VM 2002, og han ble stemt inn på årets lag i Europa samme år av FIFA. Et egetprodusert talent av Blackburns ungdomsakademi, og var en av unggutta som var bærebjelkene (særlig sammen med David Dunn og Matt Jansen) da Blackburn rykket opp igjen til Premier League i 2001. Leverte verdensklasse på venstrevingen gjennom flere sesonger, og ingen har vært i nærheten av å fylle skoene hans siden da – Morten Gamst Pedersen har litt av en jobb å gjøre sånn sett!

Spiss:
Alan Shearer. Naturligvis umulig å komme utenom, scoret i bøtter og spann – fra alle mulige posisjoner. Både tap-ins og kanoner fra langt hold, en goalgetter helt utenom det vanlige. 112 mål på 138 kamper for Rovers sier sitt.

Spiss:
Craig Bellamy. Dette er et kontroversielt valg, særlig ettersom Bellamy kun var i klubben én sesong – og i tillegg var tidvis skadet. Mange Roversfans vil heller velge Matt Jansen eller Chris Sutton som partner til Shearer. Ja det var hard konkurranse, men måten Bellamy var et angrep helt alene for to sesonger siden – både som målscorer og servitør – gjør at han får plass på midt lag. Han leverte prestasjoner (og scoringer) på et ekstremt høyt nivå, og det var virkelig synd at han dro videre så fort. Jeg tror, objektivt, at Blackburn var en perfekt klubb for han. Vi savner hurtigheten hans, et angrepsvåpen av de sjeldne.

Manager Mark Hughes har en høy stjerne i klubben.

Manager:
Mark Hughes. Får jobben foran Kenny Dalglish grunnet hva han har fått til uten å ha en stor pengebinge å kjøpe spillere med.

Beste spiller i engelsk fotball:
Det har blitt mange å velge mellom, kanskje skinte de virkelige stjernene enda sterkere før – ved at nivået har blitt høyere, og det skal mer til for virkelig å utmerke seg. For meg er nok Alan Shearer den beste. Jeg er stolt av å kunne ha ham med på Blackburn-drømmelaget mitt. Måten unggutten Shearer forsvarte sin rekordhøye prislapp helt fra første stund av, og ikke minst at han turte å satse på nettopp «lille» Blackburn Rovers i stedet for de mer etablerte storklubbene i ligaen. Manchester United sutret lenge - og det kan jeg forstå, men dog med et snev av skadefryd...

Verste spiller i engelsk fotball:
Dette begrepet har umiddelbart to aspekter for meg – spillemessige flopper i ligaen og spillere jeg personlig har lite til overs for.

Når det gjelder den første, så er kjøpesummen kanskje den viktigste målstokken i mine øyne – jo høyere sum, jo høyere krav til å lykkes.

Sånn sett var vel Manchester Uniteds svært kostbare kjøp av Juan Sebastian Veron ikke akkurat en blink. Jeg stussa dessuten fælt da Tottenham bladde opp for Darren Bent i sommer, men han skal naturligvis få mer tid å vise seg frem på og skal ikke tituleres med flopp enda.

Andrei Shevchenko har også til gode å forsvare sin utrolige prislapp, selv om Roman Abramovitsj nok ikke merker det på lommeboka uansett. Kanskje var han bare ute etter å slå overgangsrekorden.

Det får meg til å tenke:
Hva kunne Mark Hughes fått utrettet med 30 millioner pund?

Spillere i den siste kategorien, spillere jeg helst skulle sett at begynte å spille fotball i en eller annen perifer liga så topper nok El-Hadji Diouf – generelt usmakelig type som har filmet seg til mye rart, også mot Blackburn.

Nå skal det sies at Robbie Savage stod høyt på hatlista, og det var et surt eple å bite i da han faktisk ble hentet til Blackburn i 2005. Imidlertid viste han seg å være et genialt kjøp, Rovers lå dypt i nedrykksstriden og trengte krigere som ville ta i et tak. Super Rob’s rolle i klatringen på tabellen må ikke undervurderes.

Og det er jo et godt eksempel på hvor lett det er å gå fra hat til elsk, det er tross alt klubben som er størst. Men jeg håper da å få slippe å se Diouf i roversdrakta!

Øyeblikket jeg aldri glemmer:
Å plukke ett som jeg husker best er egentlig ikke lett. Selvfølgelig står ligamesterskapet høyt, men det er kanskje først nå i ettertid jeg har skjønt hvor enormt det var – i etterpåklokskapens navn. Derimot er minnet fra da Blackburn vant ligacupen i 2002 langt mer friskt i minnet, en ekstrem opptur etter noen triste sesonger som inkluderte nedrykk. Den cupen var det virkelig meningen at vi skulle vinne.

Videre er det klart at det er noen enkeltkamper jeg har hatt gleden av å overvære, blant annet en uforglemmelig 7-2 mot Sheffield Wednesday i 1997-98 hvor Stuart Ripley leverte det som må har vært en av tidenes beste kamper av en enkeltspiller – i hvert fall i mine øyne! Han lyktes med absolutt alt i den kampen.

Jeg har også hatt gleden av å være i Player’s Lounge på Ewood Park etter en kamp sammen med spillerne og deres familier, og det er klart at det er et minne som personlig henger svært høyt.

Les mer om Blackburn Rovers og vår norske supporterklubb på www.brscn.com. Vi er en internettbasert supporterklubb, som per nå gir ut fire medlemsblad per sesong – i pdf-format og i papirformat. Vi har ca 250 medlemmer og ca 20 medarbeidere.

Artikkelforfatter er :
Morten Solberg Helgerud, 26 år. Styremedlem og nettsideredaktør for Blackburn Rovers Supporters’ Club Norway (BRSCN), www.brscn.com. «Oppdaget» klubben i forbindelse med overgangen til Henning Berg i 1992, og siden har interessen gått over i dyp lidenskap.