Neon Neon: «Stainless Style» (Lex/VME)

Sleazy tidsreise

Gruff Rhys og Boom Bip gjør med «Stainless Style» en musikalsk tidsreise tilbake til 80-tallet, med noen avstikkere underveis. Og hjelpe meg, for en kul tur det er.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Stainless Style«Stainless Style

Ah, the joy and thrill of sideprosjekter! Når artister du har lært å kjenne og blitt glad i som del av et band gir ut solomateriale eller prøver seg med nye prosjekter, er det med skrekkblandet fryd man setter seg ned for å gi det første lytt.

Fjorårets album fra Thurston Moore og Tim Armstrong er prakteksempler på henholdsvis hvor bra og hvor ille det kan gå. Thurstons plate var en praktfull utgivelse som sendte anerkjennende nikk til Sonic Youths materiale, mens Armstrongs album var en kjedelig skygge av Rancids storhetstid.

Når Super Furry Animals' Gruff Rhys nå har fått med seg produsent og elektroniker Boom Bip til å lage et album under navnet Neon Neon, er spenningen utvilsomt stor. Gruffen har tidligere levert varene med sine soloalbum, men kan en plate sammen med en hip hop/elektronika-produsent funke?

Svaret er ja. Et rungende og tilnærmet unisont ja, kauket fra munner som hiver etter pusten etter å ha danset hele albumet igjennom. For gjennom mesteparten av «Stainless Style» går Gruff Rhys' umiskjennelige popsensibilitet hånd i hånd med Boom Bips iskalde, ofte minimalistiske elektronika og hip hop. Resultatet er en plate som er usedvanlig variert. Sjangeren på låtene spenner fra Duran Duran-aktig pop til høyst moderne hip hop. Men dette er og blir en festplate, og på fest trenger man litt variasjon.

Selv om både Rhys og Bip (eller Hollon, som han egentlig heter) begge krediteres for å ha skrevet de fleste låtene, er det liten tvil om hvilke sanger som er Rhys' hjertebarn og hvilke som er Boom Bips ideer. Dels fordi Bip ikke synger selv og Neon Neon bruker gjester som hovedvokalister på disse låtene, men mest fordi disse låtene er markant annerledes sjangermessig. Unntaket er «I Lust You», der Cate Le Bon bidrar med isdronningvokal, som låter som en hybrid av Ladytron og Kylie Minogue, og er knallgod synthpop. Ellers er «Trick For Treat», «Sweat Shop» og «Luxury Pool» låter som Timbaland, Justin Timberlake, M.I.A., 50 Cent og Missy Elliott ville gått over hverandres lik for.

Det dreier seg med andre ord om moderne hip hop, crunk og dancehall, sjangre undertegnede vanligvis ikke er stor tilhenger av. Det er dog utvilsomt veldig godt håndverk Neon Neon demonstrerer her, og når Spank Rock og Har Mar Superstar i den supersleazy «Trick For Treat» gjør sitt for å skaffe plata en Parental Advisory-sticker, er det uhorvelig artig lytting. Kudos skal de også ha for å gjøre sweat shops til noe sexy - «Ooh! Damn, it's so hot in here / Tell you what, hand me that wrench». Tøysete, men festlig.

Sangene som i hovedsak later til å være Gruff Rhys' verk er virkelig godsaker. The Cure, Duran Duran, The Stone Roses og New Order er alle naturlige referanser for disse bidragene, men de låter bedre enn 80-tallet noen gang gjorde. «Dream Cars», «Raquel» og «Belfast» kan utpekes som favoritter på plata, men alle låtene der Gruffen er i førersetet er usedvanlig god pop. Når iskalde synther møter Rhys' svevende popstemme får du lyst til å både danse, synge med og kanskje til og med gråte en skvett. Jeg utfordrer hvem som helst til å høre de tre nevnte låtene og deretter med hånda på hjertet si at de misliker dem. Det skal godt gjøres.

Det spriker litt vel mye sjangermessig, men kvaliteten er det ikke noe å si på. At Rhys kan skrive knallgode poplåter har han for lengst bevist med Super Furry Animals, men at Boom Bips produksjon skulle passe Gruffs låter så bra, er uventet og overraskende.

«Stainless Style» er prima popvare. Kjøp, nyt og dans!

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy