The Gutter Twins: «Saturnalia» (SubPop/Tuba)Tvillingsjeler overbeviser stort

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samarbeidet mellom to av 90-tallets store ikoner fra den alternative amerikanske scenen har slått sine hoder sammen og leverer et ypperlig debutalbum.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Saturnalia»«Saturnalia»

Når The Afghan Whigs' Greg Dulli og Screaming Trees' Mark Lanegan slår seg sammen resulterer det i stor musikk. The Gutter Twins debutalbum er en overbevisende oppvisning om at begge fremdeles har ting på hjertet musikalsk sett.

«Saturnalia» føles som et naturlig resultat når de to storhetene utveksler sine ideer overfor hverandre. Det er som man får i pose og i sekk, som om det beste fra begge leire kjøres i en kjøkkenmikser og saften skvises ut.

«Saturnalia» fremstår som et mer eller mindre helstøpt produkt. Både sammenlignet med hva Dulli og Lanegan har levert sammen med sine respektive band tidligere, men også målt mot dagens alternative amerikanske musikkscene.

At de to har jobbet sammen tidligere er ingen nyhet, men at de har valgt å slå seg sammen som The Gutter Twins og etter fem år endelig er her med «Saturnalia» bør være godt nytt for gamle så vel som nye fans. Og når Dulli og Lanegan slår sine hoder sammen byr de ikke akkurat på lystig gladpop, men derimot utviser de med stødig hånd hvilket terreng de opprinnelig stammer fra; nemlig undergrunnen. Noe som gjenspeiler seg både tekstmessig og på det musikalske plan.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Albumet er videre gjennomarbeidet, med en dyster og mørk undertone som går som en rød tråd fra platen åpner magisk med «The Stations», via totalt uimotståelige «God's Children», som overgår det meste fra disse karenes backkatalog, oge melodisk vakre «Seven Stories Underground», til det hele avrundes 12 låter og rundt 50 minutter senere med like forførende «Front Street».

De to stemmene står ellers godt til hverandre, og selv om Greg Dulli gis mest plass bak mikrofonen føles det aldri upassende når Mark Lanegans langt mørkere, nærmest barytonaktige røst kommer inn og skrur det hele sammen på et fascinerende vis. Det gir på et uforklarligvis en slags mening til disse gitardrevne låtene.

Alt i alt er «Saturnalia» en sterk utgivelse som på ingen måte fortjener å bli forbigått i stillhet.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her