Overraskende bra

Usminket Bryan Adams kutter ned på smøret.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bryan Adams rocka min militære løpebane som rekrutt ved Bardufoss Flystasjon tidlig på 80-tallet. Hans gitarriff og lidenskapelige vokal på «You Want It, You Got It» var rett medisin den gangen. Ved hjelp av knivskarpe gitarriff kombinert med melodiøse låter tok han raskt form som en av de store stadionrockerne.

Men Bryan Adams ble ganske raskt litt for mye av en smørsanger. Testosteron-nivået sank, og de klisjefylte rockeballadene resulterte i plakatene ble revet ned av veggen omtrent samtidig med dimmeplakaten.

Bryan Adams hang seg på alle de store stjernene han kunne (Tina Turner, David Bowie) for å få hjelp opp til stjernehimmelen. Han ble etter hvert flink, akkurat som vår egen Espen Lind, til å knytte klisjeene sammen i en smørje som føltes like spennende som forrige ukes rømmegrøt, men som solgte som dagens. Toppen av desperasjon etter å henge med i sirkuset, kom da Bryan Adams full av misunnelse over Aquas suksess uttalte at han ville invitere Aqua-Lene & co til et samarbeid - for å lære!

Nå har Bryan Adams endelig kastet «Forever young»-masken og reinkarnert seg selv som den melodiøse og virile artisten han var i 1984. Fortsatt med ungdommens utømmelige kjærlighetstemaer, men det låter likevel på en annen måte når han synger: «tomorrow may be rainin' but tonight we have the stars». Det er en helt annen beinmarg i dette comebacket av en plate, hans ellevte i rekken.

Bryan Adams har fortsatt honningkrukka under armen, men samtidig ryker det av stemmebåndet hans igjen. Han rocker på troverdig vis igjen og låter som «Tonight We Have The Stars», som jeg nesten tør garantere blir hans neste store hit, «Oxygen» og «Somethin' To Believe In» minner om det beste han har gjort. Nærmere en høyenergisk og gitarladet rocker har ikke Bryan Adams vært siden «Cuts Like A Knife». Og det er 24-25 år siden!

«11» er ingen rockeplate som kjører deg til månen og tilbake. Ingen klassiker på noen måte. Likevel liker jeg følelsen på denne plata veldig mye bedre enn noe av det Bryan Adams har gjort på 90-tallet og senere. Han har tatt av noe av sminken, har gått tilbake til den dongerikledte og litt røffe stilen han kom fra Canada med tidlig på 80-tallet!

Om du som meg kjenner at det snart er tiden for å rulle ned bilvinduet, snu fartsskiltene på hodet og kjenne varmere luft rufse gjennom håret til lidenskapelig melodiøs rock på full styrke, så tror jeg Bryan Adams og hans «11» blir et trofast følge denne sommeren. Kanskje kjedelig til høsten - men «tomorrow may be rainin' but tonight we have the stars»!

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy