Lyttelua 45 (Van The Man)

<pForuten å ha blitt litt kristen har Lyttelua hørt på Van Morrison, Ferraby Lionheart, Brent Cash, Pacific og Squeeze. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Foruten å lese Lyttelua hver søndag på ABC Nyheter, kan du høre den lille luetassen hver mandag mellom klokken 1700-1900 på Radio Tango)

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Van Morrison: Keep It Simple

Å bli klok på Van Morrison er like lett som å spise maur med ljå. Ikke nok med at han er en sær stabukk, han har gjentatt seg selv så mange ganger at selv tysklæreren min i 8.klasse fremstår som en genial pedagog med magiske evner.

Jeg hadde, mye takket være kompisen min Jørn, min store Van The Man- periode på 80-tallet. Uansett hva jeg gjorde stod han der med en Van-plate i hånda. Plater som ble spilt så mange ganger at selv Jørn etter hvert ble lei. Men fy pokker for noen skiver! «Astral Weeks», «Moondance», «Tupelo Honey», «Saint Domenic's Preview», «Into The Music» og «No Guru, No Method, No Teacher» fikk oss ned i knestående hver gang. Magisk musikk som har satt dype spor.

Og nå tror jeg han har klart det igjen, min gamle venn Van The Man. Etter kun to kjappe gjennomlyttinger kjenner jeg nemlig at beina svikter. Kjenner at blodet pumper samtidig som jeg tenker at Jørn ganske sikkert kommer til å bli helt rubberlegs når han hører dette.

Soul is the feeling, feeling deep within
Soul is not the colour of your skin
Soul is the essence, essence from within
It is where everything begins

På tirsdag kan du lese hva Lennart Persson mener om «Keep It Simple». Jeg gleder meg allerede.

Ferraby Lionheart: Catch The Brass Ring

«Farraby is my name and I'm a cool dude», var det første som smatt ut av kjeften på Lionheart da han landet på fanget til jordmora.

- Man kan'ke snakke rett etter at man er født, din pungrotte, smeller det fra Lyttelua som ligger på sofaen med det nye valthornet sitt på fanget.

- Det er et bilde, Lua. Et bilde på at....

- Klapp igjen. Bilde, my ass. Bilder henger på veggen, de ramler ikke ut at mødrene våre. Det vokser for helvete ikke Pommac på trær.

- Greit, men liker du Ferraby?

- Er det han med hesten og den kule hatten?

- Yep.

- Definitivt en kul dude. Snasent antrekk. Stilig musikk. Høres ut som en fet versjon av Rufus Wainwright. Garantert ingen klossmajor med damene. Ja, også får'n meg til å tenke på Ronnie Lane. Diggbar som faen.

- Herre min hatt, Lua. Et svar verdig en Lua i toppform. Hva faen har skjedd a'?

- Har møtt ei hette i verdensklasse. Hu er vakrere enn alle hettene i verden til sammen. Drekker som om sola aldri har stått opp. Røyker som en dampveivals og danser som søstra til Chaplin. Også digger a morra til Teresa. Sier a er litt kristen, sånn for sikkerhets skyld. Ei smart lita hette. Er faktisk blitt litt kristen sjøl.

- Du, kristen? Det er det sjukeste jeg har hørt. Kanskje du kan fortelle meg litt om treenigheten, nå som du er ekspert?

- Litt som å stå på toppen av pallen, med arma over huet samtidig som de andre henger rundt deg. Eller kanskje bedre, som å spise karamell, banan og sursild uten å sleppe en fjert. Bra bilder, ikke sant?

Pacific!: Reveries

To snart middelaldrende svenske karer fra Göteborg har tatt en fransk en. Og det funker som bare rakkern. Inspirasjonskilder som Beach Boys, Zombies, 10cc, Air, Tahiti 80 og Phoenix slår inn en etter en hos våre svenske venner. Men best av alt: de elsker Dennis Wilson. Faktisk stammer bandnavnet delvis fra lillebror Wilsons' solodebut «Pacific Ocean Blue».

Til det svenske musikkbladet Sonic forteller guttene at de setter spesielt stor pris på det de beskriver som Dennis Wilsons' «hvite stil»:

Bjørn: Ja, den här sista stilen han hade innan han dog. Festargrejen med skrynkliga vite kläder med nån vinfläck på.

Daniel: Som om han sovit på en strand.

Bjørn: Men ända fräsch liksom.

Daniel: Den där looken som rockstjärnan från sextiotalet hade när det blev 1980. När de började närma sig fyrtio och försöker komma ut på andra sidan ur sitt kokainberoende. Och så det där skägget.....

Så sant, sa sant.

Brent Cash: How Will I Know If I'm Awake

Sommeren er her. Brenn penga, kast deg på bølgen og still deg i kø. Brent Cash til folket. Etter å ha hørt tre låter på Myspace er jeg mildt sagt frelst. Vi snakker Brian Wilson, Burt Baccarach og the Pearlfishers. Kan fort vise seg å bli årets album. Halleluja!

Squeeze: Five Live - On Tour In America

Mitt i støyen av punk og postpunk dukket Squeeze opp som en oase fylt av fantastiske melodier og herlige harmonier. Som en befriende kontrast til fuck meg her og fuck meg der, fylte de hodet mitt med deilig popmusikk som selv mutter'n digga.Glenn Tilbrook og Chris Difford må være blant Storbritannias beste låtskrivere. Og nå har de endelig funnet tilbake til hverandre.

Låtvalget på Five Live er litt underlig. For hvor pokker ble det av klassikere som «Labelled With Love», «Is That Love?», «Up The Junction», «Black Coffee In Bed» og «In Quintessence»? Når det er sagt, Five Live er en ypperlig liveskive der flere av de mindre kjente låtene benytter sjansen til å vokse seg store og sterke. Men viktigst av alt: endelig er det mulig å drømme om et nytt studioalbum igjen.

Ventetiden kan for øvrig benyttes til å kjøpe Diffords nye plate, «The Last Temptation of Chris», som har mottatt mange lovord i engelsk presse.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy