Uomstvistelig psykose i Texas

Uomstvistelig psykose i Texas
Uomstvistelig psykose i Texas
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nye talenter og gamle stjerne i herlig blanding. ABC Nyheters Tom Skjeklesæther er på verdens største bransjetreff i Texas.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABCnyheter/ Austin, Texas): Da er vi godt inne i den uomstvistelige psykosen som heter South by South West. En tilstand som kjennetegnes av full vertigo i forhold til døgnets timer, hvordan du faktisk behandler væsketapet ditt og ører som etterhvert henger som slappe vafler. Det tyter musikk ut av enhver dørsprekk, alle har en sang å selge deg og du innser at det ikke var en del av Guds plan at menneskene skulle stå og gå på betonggulv ti timer om dagen.

Høres de ut som vi klager?
Hell no.

Her viser Austin seg fra sin beste side, temperaturen ligger på et nivå som den norske sommeren bare untaksvis har ambisjoner om, lukten av bar-b-q og Willie-weed slåss om oppmerksomheten til nesa di og flommen av mennesker later gjennomgående til å ha funnet frem til sine indre Texas groover.

Mens vi stod i baren på Threadgills i går kveld og venet på Louis Mayers, en av SXSWs grunnleggere, nå sjef for den årlige tildragelsen The Folk Alience, skled ZZ Tops Billy Gibbons med følge inn og satte seg ved et restaurantbord. Han kom rett inn fra utescenen der han hadde dukket opp som hemmelig gjest hos sin texanske kollega, Roky Erickson. (Det spekuleres i om Gibbons kan tenkes å produsere en ny Roky-plate? Han har bakgrunn fra sitt pre-ZZ Top-band, garasjebandet The Moving Sidewalks).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nettopp slike overraskelser som dukker opp hele tiden her i Austin, stjernene mingler og jammer, nesten som de skulle være vanlige dødelige mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For ordens skyld, slik er det jo selvfølgelig ikke.

Lou Reed, som ble intervjuet av sin venn og av-og-til-samarbeidspartner, produsenten Hal Wilner, for sitt key-note foredrag, fortalte et stappfullt lokale at han har en universitetsgrader i såvel dop, som soul.

Reed la også til, i et sjeldent øyeblikk av ærlig ydmykhet, at om han noensinne hadde forstått hvordan sanger ble til, så ville han skrevet "Son of Wildside" og vært eier av en karibisk øy!

Men i går kom vi også endelig i gang med å gjøre det vi egentlig er kommet for. Oppdage nytt talent.

Den første knock-out´en kom fra parkeringsplassen utenfor Austin Motel, der kaffe-sjappa Joe´s byr på levende musikk fra formiddag til kveld. Vi har lest navnet til Li´l Cap´n Travis i årevis i annonsene til The Continental Club, uten at vi noensinne har forstått hva vi har gått glipp av. Et seksmannsband som med overlegen autoritet blandet rock og country til noe helt annet enn countryrock, en slags harmonifylt kollisjon mellom Beach Boys, Pink Floyd og Buffalo Springfield. Inkludert verdens mest essensielle instrument, overlegent spilt av Gary Newcomb (alle steelgitarister fortjener å nevnes med fullt navn). Bandet skiltet med (minst?) tre leadvokalister og kan egenhendig redde den norske feelgood-festivalsommeren. Bandets bassist, Jeff Johnston, kunne fortelle oss at han hadde en norsk kjæreste som ikke gjorde annet enn å snakke om Kronprins Håkon. Noen bør ta oppgaven med å inntrodusere tronarvingen for Li´l Cap´n Travis, det fortjener de begge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den andre knock-out´en kom på tips fra (så lenge det varer) redaktør i No Depression, Peter Blackstock. Bandet Augustana står oppført med hjemmeadresse San Diego, California) men viser seg ved nærmere undersøkelse å komme fra Greenville, Illionois. Hva som betyr mest i denne sammenhengen skal vi ikke spekulere i, vi nøyer oss med å slå fast Augustana lager klassisk, storslagen, amerikansk powerpop i en tradisjon som teller Tom Petty og The Jayhawks og mindre kjente størrelser som 70-tallsartisten Dwight Twilley.

Bandets sanger/gitarist/pianist, Dan Layus, besitter en stemme som en (nyoppuset) katedral, som om Morten Harket skulle ha vokst opp i midt-vesten. Sangene hans er akkurat så hook-fylte som denne musikken krever. Bandet skal ha kontrakt med Epic/ SonyBMG, som slipper nytt album i slutten av april. Dette er sterk anbefaling til Sonys lokale kontor om å sette av tid og sted til utdeling av salgstrofeer.

På dagens kjøreplan; The Sadies, Shelby Lynne, Junior Brown, White Denim, Radio Moscow, Ryan Bingham, Nicolle Atkins (spesielt hun) og Amy Lavere. Vi snakkes igjen i morra.