Aktverdig formål skaper angst

<p>Arkivfoto: Scanpix</p>
Arkivfoto: Scanpix

Myndighetene vil registrere norske jøder som er redde for at historien skal gjenta seg. Har jødene grunn til det?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statistisk Sentralbyrå har fått i oppdrag å registrere kjønn og fødselsår til medlemmer i trossamfunn i Norge.

Det skal også registreres bostedskommune og antall medlemmer, alt for å kunne utarbeide mer utfyllende statistikk over medlemmer i de ulike tros- og livssynssamfunnene.

Et aktverdig formål, vil mange hevde og det er gode grunner til å ha utfyllende opplysninger over medlemsmassen i norske trossamfunn.

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, og for norske jøder gikk veien til gasskamrene via byråkratiske registre før 2. verdenskrig. Det er følgelig all grunn til å ta jødenes engstelse på alvor.

Det faktum at det ikke er gasskamre i dag endrer ikke frykten, for jødehatet er levende i det norske samfunnet også i 2008.

Lagmannsretten frifant nazisten Tore W. Tvedts utsagn om at jødene var parasitter som må renskes ut, og den norske ytringsfrihetsfundamentalismen forsvarer Tvedts rett til å framføre slike utsagn offentlig.

Jødenes frykt for hva som kan skje hvis registrene kommer på avveier har en høyst reell basis.

SSBs forsikringer om at det motsatte er dristig bombastiske: Faren for misbruk av slike opplysninger er ikke til stede, slår førstekonsulent Liv Taule i SSB fast.

Jeg er overbevist om at SSB har knallgode rutiner for å beskytte sine data, men at faren rett og slett «ikke er tilstede» er vel en påstand som det neppe kan være full dekning for.

Norske høyreekstremister har en lang tradisjon i å samle inn opplysninger om meningsmotstandere og medlemmer av etniske grupper.

I mellomkrigstiden utkom publikasjonen , «Hvem er hvem i jødeverdenen», samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge som blant annet kartla jøder i hovedstadens forretningsliv.

Arne Myrdals landssviker-register og militante nazisters kartlegging er eksempler fra vår tid som underbygger frykten for misbruk av innsamlede opplysninger.

Høyreekstreme sympatisører kan finnes der man minst venter det, og SSB bør spandere på seg en ekstra runde i tenkeboksen før de igangsetter dette prosjektet.

Det mest alvorlige i denne saken er den frykt som norske jøder må leve med i 2008, og det viser at rasisme og jødehat blir ikke borte selv om det fremmes offentlig.

Det er ikke slik at jo mer nazister får spre sitt hat i media, jo bedre blir det for dem det angår.

Det er ikke mer enn 1500 norske jøder i Norge, og tiden er overmoden til at de skal få leve i fred. Hensynet til jødenes sikkerhet bør veie tungt i forhold til SSBs aktverdige ønske om bedre kunnskap om trossamfunnenes medlemmer.

For oss betyr det lite.

For dem betyr det litt mer.

Personvernpolicy