Påskefjellet like (lite) lokkende som før

Det er en myte at «alle» tilbringer påsken med ski på beina, viser ny forskning. Arkivfoto: Tor Richardsen/SCANPIX<p> </p>
Det er en myte at «alle» tilbringer påsken med ski på beina, viser ny forskning. Arkivfoto: Tor Richardsen/SCANPIX 

Når norske medier årvisst knuser myten om at «alle» drar til fjells til påske, slår de inn vidåpne dører. Fjellpåsken har alltid vært et mindretallsfenomen, ifølge reiselivsforskere.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forventningen om at et overveldende flertall av nordmenn hver eneste påske lar seg lokke til fjells for å nyte Kvikk-Lunsj, appelsiner, påskesol, silkeføre og hytteliv er like medieskapt som den er falsk.

- Det er en myte at hele nasjonen drar til fjells eller på hytta i påsken. Tida da «alle» dro til fjells har faktisk aldri eksistert. Det har vært en del av et nasjonalt og medieskapt selvbilde. Påskeferien har alltid vært et mindretallsfenomen, men en viktig del av norskheten, sier reiselivsforsker ved Transportøkonomisk institutt og Universitetet i Stavanger, Jens Kr. Steen Jacobsen, til NTB.

Åtte av ti hjemme


Statistisk sentralbyrå spør hvert eneste år et representativt utvalg nordmenn om deres ferievaner. Her defineres ferie som fire overnattinger hjemmefra.

Fra 1992 til 2006 var det aldri mer enn 20 prosent (i 2003) av nordmenn som tok ferie i påsken - det være seg på fjellet, ved sjøen, eller på Kypros.

I 1997 holdt hele ni av ti nordmenn seg hjemme i påsken etter denne definisjonen, som riktignok ikke fanger opp dem som tar kortere overnattingsturer eller dagsturer til havs eller fjells.

- Den norske stereotypien om fjellpåske har en kjerne av sannhet i seg, men den forutsetter at vi er større flokkdyr enn vi egentlig er. Å dra på fjellferie for å stå på ski er først og fremst et europeisk fenomen. Norge er kanskje det landet i verden der den største andelen av befolkningen gjør det. Men verken nordmenn eller turister er en ensartet gruppe. Vi er forskjellige, og det gjenspeiler seg i feriemønsteret, sier Arvid Viken som er reiselivsforsker ved Høgskolen i Finnmark.

Romantisk fjelldyrkelse


Ifølge kollega Jens Kr. Steen Jacobsen er det flere elementer som har skapt påskeferien på fjellet. I Norge ble dyrkelsen av fjellet institusjonalisert da Den Norske Turistforening ble etablert i 1868, men ikke som et utbredt folkelig fenomen.

Den romantiske interessen for fjellene ble styrket da vi ble egen nasjon i 1905. Polarheltenes ekspedisjoner og innføringen av Vinter-OL i 1924 økte interessen for skiløping.

Men det var ikke før på 1960-tallet da alle fritt kunne kjøpe bil, og stadig flere husholdninger skaffet seg fritidshus, at den store veksten i norsk fjellpåske kom.

Flere bygde hytter og feriehus som ble lettere tilgjengelig med nye og bedre veier, påpeker Jacobsen.

Klisjeen om den norske fjellpåskeferien vokste seg stor og sterk i NRK-monopolets glansdager.

I radioen ble fjellpåskens fortreffelighet utbrodert hvert eneste år.

På TV-skjermene smøg de karakteristiske strykerne i Raymond Vincents melodi «Daydream» inn som pauseinnslag der fjellvettreglene ble prentet inn i enhver norsking.

Nedgang


Ved inngangen 90-tallet kom en nedgang i ski- og påskeferiehyppigheten i Norge. Jacobsen peker på flere årsaker. Det var mer liv i byene som nå hadde flere åpne tilbud enn før.

Den ekstreme brunhetsdyrkelsen var på retur, og Oslo-området opplevde flere snøfattige vintre på rad.

- Det ble heller ikke lenger flaut å være hjemme. Samfunnet går nå i mindre takt enn før, og påsketuren ble ikke like mediefokusert som da vi bare hadde en radio og en TV-kanal, sier Jacobsen til NTB.

Personvernpolicy