Sanger om livet

Foto: Scanpix
Foto: Scanpix

<pABC Nyheter har snakket med Ole Paus om etikk, moral, barmhjertighet, kjærlighet og gamle sanger.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han har liksom alltid vært der, Ole Paus. Engasjert, oppriktig og tilstede i samfunnsdebatten. Så langt i år har han blant annet vært nominert til Spellemannspris og vært på Ikea-turné der han fremførte mange av sangene fra «Den store norske sangboka», en av fjorårets beste norske utgivelser.

ABC Nyheter har møtt mannen som definitivt lever etter mottoet: Syng, syng, syng og vær glad, syng med den stemmen du har. Den samme mannen som i heftet til «Den store norske sangboka» skriver følgende: «Dette er en håndfull av de sangene som jeg i løpet av livet har vent meg til å regne som mine. Noen av dem har vært der bestandig, noen er kommet til etter hvert, men alle sammen munner de ut i den stenete elven som er livet mitt».

Hvordan er det å være en stenete elv, Ole Paus?

Ole Paus gjentar spørsmålet og ler. - Jeg har aldri følt noe annet, jeg har vært en stenete elv fra jeg var liten, jeg, sier Ole og ser på meg. Vi sitter i en trang garderobe i NRK.

- Av forskjellige grunner falt jeg litt utenfor helt fra begynnelsen. Moren min døde tidlig og jeg fikk et snev av polio da jeg var sammen med foreldrene mine i Tysklandsbrigaden. Jeg måtte leve litt sånn på kanten av de andre, fortsetter Ole med lav stemme.

Det banker på døren. - Bilen din kommer til å bli tauet bort om du ikke flytter den, men jeg kan gjøre det for deg, sier Simen fra EMI gjennom døråpningen.

- Taue? Jeg? Ole Paus kaster spørsmålstegnene rundt i rommet samtidig som hendene iler gjennom jakkelommene på den grå dressjakka. - Gjør du det? Du er en utrolig grei kar, altså. Bøter er greit, men tauing er utrolig upraktisk, sier han og leverer fra seg nøklene til Simen som allerede er på vei ut av døren. Ole er kjapt tilbake på sporet.

Tar virkeligheten innover seg

- Jeg vokste opp hos tanten og bestemoren min som hele tiden sørget for å gi meg en verden hvor jeg var sterk nok. Fra da av har jeg i grunnen regnet meg som en stenete elv. Små steiner som blir større og større. Men så lenge vannet kan gli over dem, er det jo greit.

Et fint bilde, tenker jeg. For livet er jo egentlig fylt av steiner. Noe som bringer meg tilbake til Ole Paus' siste album, «Den store norske sangboka». Et album med sanger jeg selv har vokst opp med, sanger som gjør meg både glad og vemodig på en og samme tid. Mange triste tekster som setter meg i en tilstand jeg best kan beskrive som en form for lykkelig resignasjon.

- Dette er sanger jeg synes er veldig vakre, det er noe edelt over dem, forteller Ole. - Som om de har et behov for å inderliggjøre virkeligheten. De tar virkeligheten innover seg. Noe jeg synes er ganske gjennomgående for sangene på albumet.

Når jeg forteller Ole Paus at jeg synes han har klart å fornye gamle låter som tidligere kun har vært melodier i mitt hode, avbryter han meg kjapt.

- Veldig hyggelig at du sier det, men bare vær klar over at jeg ikke har vært alene om dette. Skulle ønske jeg kunne sagt at det var bare meg, men det er det ikke. Håkon Iversen har virkelig gjort manns jobb.

Men når det er sagt; Ole Paus er utvilsomt den røde tråden, eller kanskje bedre, den stenete elven, som gir platen den lille, store flyten som blant annet resulterte i en Spellemann-nominasjon.

- Ikke for å være breial, eller noe sånn, men jeg er nok det, svarer Ole. - Jeg må nesten være det. På godt og vondt, legger han til.

Fargestrøk i mitt liv

- Jeg er veldig stolt av å være en slags forlengelse av disse sangene som på en måte er min bakgrunn, fortsetter Ole etter en kort tenkepause.

- Dette er ikke bare sanger jeg liker, det er fargestrøk i mitt liv. Og da kan man jo også tillate seg å være litt sjenerøs, og ikke bare sentrere seg rundt sitt eget. For meg har det for eksempel vært en stor glede å kunne omfavne Benny Borg, som har laget utrolig mange fine sanger som er merkelig underkjente.

- Jeg føler veldig på et vemod når jeg hører på «Den store norske sangboka», det er noe med alder og tid. Er det bare meg, eller?

- Det ligger nok en slags melankoli i bunn, svarer Ole. - Den nerven du bærer på når du har ettertanken til å kjenne etter hvordan man opplever sitt eget liv. Hvem er det egentlig du ser foran deg i speilet? Hvem var du?

- Når man tenker denne type tanker har man kommet et godt stykke på vei, skyter jeg inn.

- Jeg har alltid tenkt på den måten. Men det er klart, i dagens sivilisasjon er denne type ettertanke tabu. Eller kanskje bedre: midt mellom en luksus og en tabu. Men jeg har alltid likt å sitte å gruble og forsøke å se meg selv i en større sammenheng enn bare min egen, sier Ole samtidig som konturen av Norges kanskje mest populære benk slår seg fram i bevisstheten hans.

- Ta en sang som «En grønnmalt benk i haven», fortsetter han og sender ut et smil som varmer opp den trange garderoben. - Den er jo så troskyldig, vet du, og handler ikke om sjenanse, men blygsel som er noe helt annet. Vi har fjernet veldig mange viktige ord fra språket, som for eksempel blygsel. At man blir blyg overfor sin egen lykke. Man drøfter ikke lykken lenger, man forsyner seg av lykken. Men den gang, som i «En grønnmalt benk», var følelsen blandet med blygsel og ærbødighet for det fenomenet som heter forelskelse.

- Det var en mye mer erotisk skrudd tid, fordi spenningen hele tiden ble vedlikeholdt. Det er ikke mye erotisk spenning over en bordell, sier Ole og river meg med i latteren hans.

Har mistet distansesynet

For meg er teksten på «En grønnmalt benk i haven» fra en svunnen tid. En hemmelighetsfull og diskret tid som i dag ikke eksisterer lenger og som jeg savner.

- Det tror jeg alle gjør. Vi er fylt av en form for hjemlengsel, som er nettopp det savnet du snakker om. Alle de små ordene som beskrev det vi egentlig drømte om. Når jeg sier vi, mener jeg menneskeheten. Ole tenker seg litt om før han fortsetter.

- Men jeg opplever av og til at denne følelsen overlever på de underligste steder. På for eksempel dansegulvene ser du gjenskinnet fra disse strofene. Folk som holder om hverandre, ser hverandre inn i øynene og sier: «La oss leve for hverandre». Kanskje varer ikke denne følelsen lengre enn ut kvelden, men akkurat i det øyeblikket man holdt rundt hverandre og så hverandre inn i øynene, ja da mente man noe.

Foto: Veronica Van GroningenFoto: Veronica Van Groningen

En klem i en sang som «En grønnmalt benk» betydde alt, i motsetning til i dag, skyter jeg inn.

- Det klemmes over en lav sko, svarer Ole og ler. - Det er en annen ting med vår sivilisasjon. Vi har mistet distansesynet. Jeg synes for eksempel det er fryktelig synd at vi har gitt opp disformen, at vi hele tiden er på fornavn med hverandre. Det er ikke fordi jeg kvier meg for nærhet, for nærhet er jo fint.

- Men da man hadde disformen var det forskjell på avstanden og nærheten. Var man dus inviterte man et menneske nært inntil seg. Disformen var veldig praktisk og grei å ha når man skulle løse oppgaver og finne ut av ting. Nå når alle er dus er det ingen som kommer nærmere av den grunn, vi har bare blitt mer utydelige.

- Jeg er operert for grå stær. Da jeg hadde grå stær var det som om netthinnene på en måte var skitne. Og sånn føles det litt som når man er dus med alle. Det er som om hele samfunnet går rundt og gir hverandre grå stær. Vi har verken dybde-eller distansesyn og ser ikke forskjellen på hva som er nært og fjernt. Alt blir en synsmessig graut et eller annet sted i midten.

Etikk er et drittord

For meg har alltid «La oss leve for hverandre» stort sett bare vært en melodi, og jeg har egentlig ikke tenkt så mye på teksten. Bare at den var full av klisjeer. Men etter å ha hørt sangen fremført av Ole Paus, slår det meg at teksten er utrolig fin.

- Ja, den er det vet du. Fordi jeg tok teksten på alvor traff den meg. Jeg ville sikkert skrevet teksten annerledes selv. Ikke bedre, men annerledes fordi jeg er redd for klisjeer. «Livet selv kan gi det rette svar» er litt for mye konfirmasjonstale for meg.

- Litt skolestil, legger jeg til.

- Ja, litt skolestil, men samtidig er det en bra skolestil. Den er god å danse og holde om hverandre til, samtidig som teksten blir en slags moralsk garanti for at det hvert fall ikke skjer noe gæernt under dansen. Og at sannheten i det er at vi er sørgelig uprøvde. Vi lever ikke for hverandre. Noe som opptar meg en del.

- En av de verste klisjeene i vår tid er at vi må se hverandre, at alle har krav på å bli sett. En klisjé som stiller seg i veien for det det egentlig handler om: At du skal ta ansvar for det du ser. At det du ser automatisk blir ditt ansvarsområde; at du ikke har lov til å vende ryggen til når du kan hjelpe et annet menneske. Jeg mener at man skal være forpliktet i forhold til det man ser.

- I det ligger det forpliktende ordet moral, et veldig sterkt ord i vår tid, nesten et ukvemsord. Hva tenker du om det, har vi visket bort for mye av moralen også?

Foto: Veronica Van GroningenFoto: Veronica Van Groningen

- Ja, det synes jeg. Kunne vi ikke bare sløyfe ordet etikk fra språket? Jeg synes etikk er et drittord. Man vet man kommer til å gjøre noe galt, og så finner man en overordnet grunn til å gjøre noe galt likevel. Moral er mye bedre, det er direkte samarbeid med samvittigheten. Når du gjør noe galt vet du at du krenker en grense. Og at du vet det, betyr at du tross alt er et menneske.

To nøkkelbegrep

- I forlengelsen av det, hva tenker du om ordet samvittighet?

- Det er to nøkkelbegrep slik jeg ser det, samvittighet og barmhjertighet. Kjenner du disse begrepene og kan leve i forhold til dem, kan det i grunnen være det samme hva du kaller resten. Hvis man forholder seg til dem, vet man at man kan være et ordentlig og helt menneske.

- Jeg sier ikke at det er lett og at jeg klarer det - overhodet ikke - men jeg mener det. Jeg skulle ønske jeg klarte det, og tror jeg er bedre på det nå enn jeg var før.

- Det er en del likhetstrekk mellom flere av tekstene på «Den store norske sangboka» og det vi snakker om nå, ikke sant?

- Det som ligger i bånn når det gjelder min måte å gjøre disse sangene på, er at jeg tar dem veldig alvorlig. Jeg forsøker å fortelle budskapet i sangene så godt jeg kan. Musikken vet jeg er bra, og det er fantastiske musikere som spiller på plata. Det som står igjen da er å bringe inn den tekstlige nærheten, at ordene får lov å stå der og være av betydning.

Når jeg hører de gamle klassikerne fremført av Ole Paus, blir jeg av og til så rørt at jeg får lyst til å begynne å grine. Låtene i seg selv er jo så vakre at de berører meg.

- Følte du også på dette da du spilte dem inn, spør jeg Ole.

- Til de grader. Det er en veldig uskyld, noe veldig stort over sangene, selv om de er brukssanger som har blitt spilt på Ønskekonserten.

- Sånn var det også da jeg lagde en plate med salmer. Da hadde jeg en a-ha opplevelse med «O, bli hos meg». Dropp den kristne inngangsporten hvis den plager noen, men selve teksten er så sterk fordi det er en tekst man bare kan skrive om man vet hvordan kanten av stupet ser ut. Hvis du er så nær avgrunnen er det et behov for å finne den hjelpeløses hjelper. Å erkjenne seg selv som hjelpeløs.

- Tar man utgangspunkt i det, ser man at dette gjelder mesteparten av menneskeheten. Alle står, på ett eller annet nivå eller i en eller annen utgave, på kanten av stupet i seg selv. Og nettopp derfor tilhører ikke «O, bli hos meg» anonyme kirkesamlinger. Den eies ikke av menighetsrådene, men av hvert enkelt menneske som vet hva avgrunnen er.

Overgrep mot oss selv

«En spennende dag for Josefine» er jo også en låt som aktualiserer det allmennmenneskelige og dessuten er utrolig aktuell?

- Igjen, det handler om å være ansvarlig for det man sier. «En spennende dag for Josefine» er en utpreget «ta det på alvor»-sang. Måten vi betrakter fremmedkulturelle, som vi kaller det, på i vårt samfunn; den er kald, altså. Og vi gjør oss selv til dårligere mennesker av det. Noe som er et overgrep mot en selv.

Foto: Veronika Van GroningenFoto: Veronika Van Groningen

Hvorfor tror du det har blitt sånn. Føler du det er mer til stede i Norge enn andre steder?

- Jeg tror det er noe som går gjennom Europa, den nye europeiske kulturtradisjonen er å sparke nedover på folk som kommer for å få hjelp fordi de ikke har noe annet sted å gå. Det skjer i Nord-Tyskland, Danmark og Sverige, det er ikke noe bedre der. Og vi i Norge som er så styrtrike, ufortjent styrtrike, hadde det enda vært hardt arbeid som lå til grunn, men det er bare slump.

- Det er ikke vi selv som fant oljen, engang. Det var engelskmenn og franskmenn som fant olje for oss. Vi bare eide den, vi. Og dette bruker vi som en nøkkel til egen lykke, det er ikke egen lykke engang. Men uansett gir det oss ikke en rett til å være avvisende til folk som er i nød.

På «Vandringsvise» har Ole Paus byttet ut ordet levebrød med overflod. En monumental vri spør du meg.

- Jeg synes det er en måte å tilpasse sangen til vår egen tid. Levebrød er ikke noe som hører en velstående til lenger. Overfloden er den velståendes kjennetegn.

- Lykkebegrepet i låta blir så flott fremstilt. Kan vi måle den tidens lykkebegrep med dagens, spør jeg Ole som responderer umiddelbart.

- Vi har tapt, vet du. Lykkebegrepet i «Vandringsvise» var den ikke-kommersielle versjonen av lykke. Lykke er noe som vokser ut innenfra, som gjør at man blir rikere i måten man betrakter verden utover på. Lykkebegrepet i dag er knyttet mer til hva man kan karre til seg.

- En grådighetstenkning rundt lykke?

- Ja, jeg oppfatter det slik i hvertfall.

Det banker på døren.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus