Tift Merritt: «Another Country» (Fantasy/Universal)

Ei skikkelig dame

Et knippe kvinnelige artister, deriblant Tift Merritt, er i gang med å oppfylle Tom Skjeklesæthers ydmyke profeti.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På begynnelsen av året skrev jeg i en Full av fuzz-spalte at 2008 kom til å bli de kvinnelige artistenes år. To måneder senere er et knippe artister godt, svært godt, i gang med å oppfylle min ydmyke profeti.

Vi har fått flotte plater fra Lizz Wright , Shelby Lynne og Allison Moorer.

Nå er en ny trio på gang; Erykah Badu, Kathleen Edwards og artisten denne anmeldelsen dreier seg om, South Carolina-sangerinnen Tift Merritt.

Tift har vokst opp musikalsk i miljøet som bl.a. har brakt oss Ryan Adams og Chatham County Line. Med andre ord med en smule country på menyen. Men obs! obs! Folk med country-fobier trenger ikke å stoppe å lese her. Tift Merritts country har mer til felles med «Harvest»-æra Neil Young enn med Dolly Parton.

Tifts to første plater kom ut på prestisjeselskapet Lost Highway (nettopp Ryan Adams, Lucinda Williams, Willie Nelson) og den siste av dem, «Tambourine» (2004) ble produsert av Madrugada-produsent George Drakoulias og inneholdt blinkskuddet «Good Hearted Man». Altså en sang skrevet av en kvinne, om en mann, som ganske enkelt hevder at et finnes en snill mann!

I kjølvannet av «Tambourine» turnerte Tift verden rundt i et drøyt år, hun spilte blant annet for noen få årvåkne fans på Norwegian Wood i 2005.

Underveis forelsket hun seg i Paris (byen) og leide seg et lite rom med piano. Der skrev hun sangene som nå er å finne på «Another Country», noe som delvis forklarer platas tittel.

Under Eiffeltårnet opplevde Tift at Lost Highway sa opp avtalen. Derfor er den nye platen utgitt på et revitalisert Fantasy Records (Creedence Clearwater Revival) og George Drakoulias sitter nok en gang i produsentstolen. Skal vi dømme ut fra det foreliggende er samarbeidet mellom Tift & George en svært heldig allianse. «Another Country» er en mer helhetlig plate enn forgjengerne, som kanskje prøvde å gape over for mye. (Men altså med klare høydepunkter).

Resultatet er folksoulcountry(?) som gynger av gårde på den eldgamle vinnerkombinasjonen; Sterke melodier & egenartet stemme.

Her er det akkurat passe mye som skjer under overflaten. Utsøkte detaljer som bygger overbevisende opp rundt Tifts gjennomarbeidede og meningsfulle tekster.

Har du sans for Mark Olson & Gary Louris er Tift Merritt det åpenbare kvinnelige motstykket. Uansett hva Susanne Sundfør måtte mene om den sammenligningen.

Åpningskuttet, «Something To Me», har allerede reservert plass på min årsbesteliste.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus