Tysk eksperiment på National

FYSISK TEATER. Lørdag er det premiere for regissør Sebastian Hartmanns oppsetning av Georg Büchners «Leonce og Lena» på Nationaltheatret. (Foto: Leif Gjerstad)
FYSISK TEATER. Lørdag er det premiere for regissør Sebastian Hartmanns oppsetning av Georg Büchners «Leonce og Lena» på Nationaltheatret. (Foto: Leif Gjerstad)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble storm da han tolket Ibsens «John Gabriel Borkman» og jubel da han tok for seg Hamsuns «Markens grøde». Nå vil Sebastian Hartmann sprenge nye grenser på Nationaltheatret, med det tyske stykket

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regissør Sebastian Hartmann. (Foto: Leif Gjerstad)Regissør Sebastian Hartmann. (Foto: Leif Gjerstad)

- Om det blir lettere for meg å presentere noe tysk i stedet for norske klassikere vet jeg ikke, men det er i hvert fall ikke ulogisk at jeg gjerne vil jobbe med dramatikk fra mitt hjemland, kommenterer den tyske regissøren Sebastian Hartmann.

Lørdag går premiereteppet opp for hans oppsetning av Georg Büchners «Leonce og Lena» på Nationaltheatrets hovedscene. Det er tredje gang Hartmann gjester teater-Norge, og de to foregående gangene har i hvert fall ikke gått upåaktet hen. Hans tolkning av salige «John Gabriel Borkman» satte sinnene i kok og fikk folk til å forlate teatersalen halvveis i forestillingen i protest. Deriblant visstnok Wenche Foss, som ikke hadde sansen for hans forsøk på å trekke inn et Hamsun-sitat i Ibsens univers.

To Hedda-priser

Men selv om noen raste, var det også så mange som roste Hartmanns eksperimentelle grep på Borkman at det endte med en Hedda-pris for beste regi. Mens hans «Markens grøde» i fjor fikk Hedda-prisen for «årets beste teaterprosjekt».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det har vært veldig spennende å bearbeide de norske klassikerne, og suksessen til «Markens grøde», med over 50 utsolgte forestillinger, har vært overveldende. Å ta for seg Büchners stykke «Leonce og Lena» for et norsk publikum blir derfor noe helt annet, fastslår Hartmann. At få nordmenn kjenner dette tyske stykket, tror han ikke vil bety så mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- I Tyskland er «Leonce og Lena» kjent nok, men jeg tviler likevel på at så mange av mine landsmenn ville gjenkjenne stykket, slik vi setter det opp her, smiler Hartmann og utdyper:

- Vi har brukt teksten som et grunnlag, men deretter lager vi en helt annen ramme rundt den. Vi prøver å fortelle en historie utenfor sin vante ramme, for å utforske en annen måte å forstå en prosess på, enn den kjente.

Mellom liv og død

Prosessen i Hartmanns versjon av «Leonce og Lena» er kort fortalt at vi følger en mann som gjennomgår en hjertetransplantasjon. «Alle» skjønner at han vil dø, men selv kjemper han en innbitt kamp for å overleve. Og under narkosen foretar han en reise mellom liv og død og opplever gjensyn med personer som står ham nær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Leif Gjerstad.Foto: Leif Gjerstad.

- Det er et veldig fysisk teater, med mye energi. Men samtidig veldig vart og poetisk. Det byr på store variasjoner, hevder en av stykkets syv skuespillere, Jan Gunnar Røise. De andre er Espen Reboli Bjerke, Agnes Hildén Kittelsen, Mads Ousdal, Jan Grønli, Thor-Arne Korsell og Marian Saastad Ottesen.

Sistnevnte innrømmer at heller ikke hun kjente til «Leonce og Lena» på forhånd, men at det har vært veldig interessant å jobbe med Hartmann.

- Han jobber på en helt annen måte enn regissører jeg tidligere har jobbet med. Det er veldig krevende, men det byr på så mange stemninger at jeg tror dette kan bli veldig interessant for publikum også, sier Saastad Ottesen.

Lek og tøys

Selv om stykket i utgangspunktet tar for seg døden og eksistensielle spørsmål, mener Røise at måten dette gjøres på fjerner «det drepende alvoret» og erstatter det med «lek, tøys og lidenskap».

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Alt er i grunnen oppløst, så en av de store utfordringene for meg er å gå inn i en rolle som egentlig ikke finnes, sier Røise noe kryptisk. Og leende røper han samtidig at han har fått et eget improvisatorisk rom i stykket.

- I en scene har jeg fått beskjed om å være meg selv, og skjelle ut alle de andre i oppsetningen. Noe slikt har jeg aldri fått gjøre tidligere. Men det har gitt mersmak!