Sjokoladegutten

Illustrasjonsfoto: Scanpix
Illustrasjonsfoto: Scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det flerkulturelle Norge omtales mer og mer som en selvfølgelighet, men hele Norge er ikke en stor fruktsalat ennå. Det blir færre hvite flekker, men noen finnes ennå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

De engstelige og sinte maler fremdeles sine skrekkbilder av framtiden, mens vi andre forsøker å ta tak i en realistisk hverdag og løse de små og store problemer som måtte oppstå. Noen ganger kan ting bli vanskeligere enn de behøver å være.

Et lite sted i Sør-Norge begynte det første ikke-hvite barnet i en barnehage etter jul, og det ble en spennende prosess for både store og små.
Etter den vanlige innkjøringsperioden gikk barnehagelivet sin vante gang inntil en litt bettutet gutt en morgen ikke ville gå. En lett stresset, bekymret mor ville vite årsaken og etter tids paralamentering kom det fram:

- Jeg liker ikke at de kaller meg sjokoladegutten!

Norsk far og afrikansk mor hadde gitt ham en hudfarge de andre barna ellers bare fikk etter en god sommer, og dette hadde ikke gått upåaktet hen blant den Blenda-hvite barneflokken. Mor syntes sønnen hadde et godt poeng og avtalte møtetid med styrer og avdelingsleder. Da sakens fakta kom på bordet var den første reaksjonen:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jammen, mener du at vi er rasister?

En noe fortumlet mor måtte forklare at nei, det var langt fra hennes mening, men poenget var at sønnen ville være et vanlig barn og ikke noe sjokoladebarn.

- Men han har jo så fin hud, og den er jo ganske lys?

Undret personalet.

Moren gjentok sitt poeng at barnets hudkvalitet ikke var saken vedkommede, men om det ikke var mulig å få barna til å slutte å kalle ham for sjokoladegutt - han hadde jo et navn? De kalte vel ikke de andre barna for «vanlijebarn»?
De ansatte argumenterte for at de aldri hadde hatt noen innvandrerbarn der før og manglet kompetanse på flerkulturelle problemstillinger, men det skulle visst være et kurs til våren, så kanskje....

En kort historie slutter der, og personalet lovet å forsøke å la sjokoladegutten få lov til å hete sitt rette navn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det handlet ikke om flerkultur, integrering eller rasisme. Det handlet om unger som har med seg holdninger, ord og uttrykk hjemmefra og om et personale som fokuserte på vanskeligheter som ikke var der. Jeg tror ikke det var en eneste rasist i den barnehagen - verken blant voksne eller barn. Det var bare en liten trist gutt som ikke likte å bli kalt for noe han ikke var, men som ville være den han er.

Så enkelt og så vanskelig.