Minus: «The Great Northern Whalekill» (One Little Indian/Tuba)Pluss!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Island har fostret noen artister som i større eller mindre grad har skrevet seg inn i musikkhistorien. Mezzoforte, Björk/Sugarcubes og Sigur Ros kan nevnes, og felles for dem alle er at det låter så jævlig pretensiøst. På tide da, at det kommer et band som tråkker gassen i bånn og blåser voksen ut av øregangene.
«The Great Northern Whalekill» er Minus` tredje fullengder og bandet skal i alle fall ikke beskyldes for publikumsfrieri hva coverkunst angår. Tittelen er et slags motsvar til Panteras «The Great Southern Trendkill» og hvalen som skal utryddes er symbolisert ved en obskønt overvektig, naken kvinne(?). Ikke akkurat noe den gjengse konsument tilfeldigvis plukker med seg.
Synd for dem. Musikken er nemlig fremragende, så vel kompositorisk som fremføringsmessig. Det er et tungt groove gjennom hele skiva og flere fengende melodier åpenbarer seg når man minst venter det. Det er mulig å spore så vidt forskjellige inspirasjonskilder som Kyuss, Motörhead, Exodus og Stone Temple Pilots, der førstnevnte nok har satt de dypeste avtrykkene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPlaten åpner knallsterkt med «Cat's Eyes» og «Black And Bruised» - to kutt som virkelig får rockefoten i gang med heftig riffing og et sjuhelvetes sving. «Rip It Up» starter med litt rå akustisk gitar, før det smeller og gutta drar i gang i god, gammel Lemmy-modus.
Påfølgende «Rythm Cure» inneholder de feteste riffene på platen og i midtpartiet har de sågar lånt noen av selveste Gary Holt i Exodus. Det er ikke det dummeste de har gjort. Etter denne følger «Futurist», som er skivas «radiolåt». Hører du Lyttelua? Dette er så melodiøst som det blir på «The Great Northern Whalekill» og det sitter som et skudd.
Totalt sett har Minus levert et svært positivt (!) produkt, men et par mindre interessante kutt midtveis trekker noe ned. Det beste her er imidlertid helt overlegent og viser at troverdig stonerrock like gjerne fødes blant geysirer og vulkaner som i den californiske ørkenen. I tillegg har uttrykket «fett cover» fått en ny betydning...
