Nick Lowe «Jesus of Cool» (Proper Records)Jesus lever
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sett deg i Nick Lowes sted. I 1976. Etter å ha vært på veien med sitt pubrock-ensemble, Brinzley Schwartz, i årevis. Etter å ha prøvd, og prøvd igjen, å skrive den store hitlåten. For så, i en alder av 27, å være vitne til at den store musikkrevolusjonen starter i egen bakgård. Med aldersgrense. I 1976 var Nick Lowe for gammel og for erfaren til å bli punker, til å være med The Damned, Sex Pistols og The Clash på det store eventyret.
Nick Lowe tok en tur på puben, tenkte gjennom opsjonene sine og gjennoppfant seg selv som The Jesus of Cool. En mann med lisens til å gjøre hva han ville.
Det vil si, fortsette med det han alltid hadde gjort. Skrive små pop- og rock-bagateller som, skulle det vise seg, hadde vesentlig lengre levetid enn noen i samtiden kunne forestille seg. Historien om hvordan en sang som Nick skrev på syttitallet, «What's so funny 'bout Peace, Love and Understanding», skulle sikre mannen økonomisk godt over tyve år senere, er blant rockens beste feel-good-historier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOm Nick Lowe var for gammel til å være punker, snek han seg allikevel til å sette sitt stempel også på den historien. Han produserte den første punksingelen fra England, The Damneds «New Rose». Han var kort og godt Stiff Records husprodusent og ble således også fødselshjelper for Elvis Costellos karriere.
For tretti år siden, i 1978, var Nick Lowe klar for å ta ut sine bonuspoeng fra Stiff Records, i kraft av en egen plate. «Jesus of Cool» («Pure Pop for Now People» i religionsfrihetens USA) er fortsatt Nick Lowes mestselgende album.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenÅrsaken til det er et knippe sanger som nekter å forlate harddisken din har du kommet i skade for å høre dem en gang eller to: «I love the Sound of breaking Glass», «Little Hitler», «So it goes», «Marie Provost», «Nutted by Reality», «Heart of the City», og, rocksnobbete, en versjon av Jim Fords «36 Inches High». Sanger som mikser alle tilgjengelige sjangere, renner over av smarte formuleringer og alle sitter montert på en melodi som Lowe har/ikke har stjålet fra en av pophistoriens mindre opplyste hjørner.
Artikkelen fortsetter under annonsenSanger som var perfekte for å risses inn i lakken på syv tommers singelplater og lirkes på plass i jukeboxer, reelle eller imaginære.
På denne gedigne 30 års jubileumsutgaven av Jesus of Cool toppes originalplata av ytterligere 10 godbiter fra perioden, deriblant Lowes hyllest til Stiff Records: «I love my Label», som selvsagt var allsang på den første Stiff Records-turneen, en tidlig versjon av hiten «Cruel to be Kind» og en øspøsende studioversjon av «Heart of the City» (live på «Jesus of Cool»), blueprinten for bandet Rockpile.
Coveret er dynket med bilder, faksimiler, Stiff Records-slogans («We finally nailed The Jesus of Cool», «The Jesus of Cool recordeth for your sins») og innehoder et essay ført i pennen av tromeslageren Will Birch, forfatter av «No Sleep till Canvey Island -The Great Pub Rock revolution»).
Har du koblet deg til Nick Lowes musikalske verden de siste årene, kan du trygt gå tilbake til start. Jesus of Cool er et gammeltestamente som ikke lyder gammelt i det hele tatt.
