Lyttelua 43 (Lerkesang)

<pDenne uka har Lyttelua hørt på the Clash, the Pearlfishers og American Music Club. Sagt med andre ord: våren er her. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Du kan foruten å lese Lyttelua på ABC Nyheter hver søndag også høre den lille lyttetassen på RadioTango hver mandag klokken 17-19.)

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Chris Salewicz: Redemption Song

Chris Salewicz har skrevet en imponerende biografi om sin venn og en av rockens store helter, John Graham Mellor. Bedre kjent som Joe Strummer.

Salewicz lykkes ikke helt, tidvis blir det nemlig så detaljert at selv en musikkelsker som Lyttelua, blir tatt på fersken gjespende og med øya på gli, selv om han selvfølgelig aldri kommer til å innrømme det.

Men bevares, Salewicz tegner et nærgående og interessant portrett av en mann som, mye takket være egne dumheter, i lange perioder mer eller mindre forsvant fra den musikalske radaren. Det faktum at han, godt hjulpet av Clash-manager Bernie Rhodes, sparket Mick Jones fra bandet skulle vise seg å være et gedigent dominotrekk. Er du i tvil kan du kjøpe «Cut The Crap», the Clash sin svanesang, innspilt etter at Mick Jones var sparket på hue og ræva ut døra. «Cut The Crap»? Snakk om å treffe spikeren på hodet.

Visste du forresten at hovedårsaken til at the Clash aldri ble gjenforent trolig skyldtes at Mick Jones drakk for mye te?

Uansett, det beste med «Redemption Song», som med alle gode musikkbiografier, er at man inspireres til å hente fram musikken igjen. Etter å ha humret meg gjennom alle anekdotene om innspillingene, kranglene, kvinnene og rusen, er det ikke tvil om at musikken til the Clash holder stand. Den største «overraskelsen»? Utvilsomt «Give 'Em Enough Rope» som fikk en lunken mottagelse da den ble sluppet. «Tommy Gun» og «Safe European Home»? Halleluja, for noen låter!

American Music Club på John Dee

Før konserten på John Dee fredag, intervjuet jeg American Music Clubs, to gæmliser, Mark Eitzel og Vudi. En mildt sagt bemerkelsesverdig opplevelse av den enkle grunn at det bare var jeg som hadde lyst til å snakke om AMC. Det faktum at jeg var den eneste i rommet som syntes å digge bandet, føltes jo også en anelse odde med tanke på at konserten bare var noen timer unna. Men skitt au, både Eitzel og Vudi bar hodeplaggene sine med stoisk ro.

Konserten? Tøft og rart, tror jeg er en dekkende beskrivelse. Mark Eitzel er frontfigur med stor F. En sammensatt fyr som kan beskrives som frekk, morsom, ironisk, engasjert, introvert, leken, sarkastisk, blid og stilig. Ikke til å bli klok på med andre ord. Svarene han fyrte av gårde til en publikummer som ville kjøpe lommeboka hans, var mildt sagt fornøyelige. En lommebok jeg ikke hadde kjøpt, for å si det pent.

Det beste med konserten var likevel musikken. Heldigvis. For AMC (les Eitzel) er et latterlig underkjent band som kan øse av en backkatalog med de fineste bildene du kan tenke deg. Da lyden, som lignet en katastrofe det første kvarteret, sakte men sikkert tok seg opp, trillet sangene ut som rubiner på en snor. Det mest gledelige var at låtene fra det nye albumet, «The Golden Age», med «The Sleeping Beauty», «The Windows Of The World» som spydspisser, funket aldeles utmerket også live. Men også gæmliser som «Hello Amsterdam», «The Revolving Door», «Blue and Grey Shirt», «Johnny Mathis' Feet», og «Firefly» gjorde med både yr og glad.

Anbefalte kjøp: «California», «Everclear», «Mercury» og «San Fransico». Men du kan trygt kjøpe alt AMC har tynet ut av kroppene sine.

The Pearlfishers: Up With The Larks

Når våren banker forsiktig på døren, er tiden kommet til å spille et eller flere av the Pearlfishers plater. I år ble det deres siste utgivelse, betegnende nok kalt «Up With The Larks», som fikk æren av å ønske våren velkommen inn i stua. Et album man bare bli glad av.

The Pearlfishers er, akkurat som American Music Club, et sørgelig underkjent band. Om det finnes en Gud, burde han skamme seg. All makt, du liksom. Når det er sagt, studerer man dagens musikklister er det mye som typer på at den allmektige har usedvanlig dårlig musikksmak.

Tenk deg at Gilbert O'Sullivan klinker til Burt Bacharach slik at denne stuper med hodet først inn i en intetanende Randy Newman som dundrer forbi på en trehjulssykkel, og vips har du dannet deg et bilde av musikken til the Pearlfishers. Fint, ikke sant?

Why did it take so long / you can have rain / you can ignore the sunshine / you can wear garlands of devils in your hair / and call me cock-eyed if you will / but I don't see that dark hill / I just see the rainbow

Så sant, så sant. Up with the larks!

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus