The Smashing Pumpkins, Oslo Spektrum, Oslo – fredag 29. februar 2008

Tiårets kalkun

Tiårets kalkun
Tiårets kalkun

At 90-tallet definitivt er over, viste The Smashing Pumpkins så til de grader i går kveld under det som kan oppsummeres som tiårets kalkun på konsertfronten.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flink til å radbrekke gamle klassikereFlink til å radbrekke gamle klassikere

Billy Corgan og Jimmy Chamberlin er de to eneste gjenværende medlemmene fra det som en gang var The Smashing Pumpkins - et av 90-tallets virkelig store band.

Det bandet som spilte på scenen i Spektrum på selveste skuddårsdagen kan best beskrives som et pinlig forsøk på å gjenopplive gammel storhet.

Iført sølvskjørt fremsto Billy Corgan som en skikkelse fra en annen galakse, som skulle forsøke å overbevise jordboerne om at han fremdeles har et budskap å komme med. Han burde heller ha holdt seg på planeten sin og spart publikum for det totale havariet av sine gamle låter og sitt gamle orkester.

Ikke i skyggen

The Smashing Pumpkins anno 2008 fortjener ikke en gang å stå i skyggen av det opprinnelige bandet vi kjenner fra 90-tallet. Gruppen som ga verden klassikere som «Siamese Dream» og «Mellon Collie And The Infinite Sadness». Makkverket «Zeitgeist» som Corgan og kompani ga ut under Pumpkins-navnet i fjor, har ingen ting med det opprinnelige bandet å gjøre, med unntak av at de to kjernefigurene fremdeles spiller sammen.

Det var fristende å stikke fingeren i halsen. Forestillingen de serverte oslopublikummet i går var atter et sørgelig kapittel i historien om dette en gang så elegante Chicago-bandet. De nye låtene når ikke de gamle opp til anklene en gang. Og fremføringen av det eldre materialet var så slapt og uengasjerende at det var fristende å stikke fingeren i halsen for å bli kvitt med kvalmen som oppsto. Legg til at lyden var grumsete gjennom hele det nesten (hjelp!) tre timer lange settet. Da er det ikke mye tilbake.

Knuste restene av gammel storhetKnuste restene av gammel storhet

Responsen for gamle klassikere som «Bullet With Butterfly Wings», «Tonight, Tonight» og «Today» var avmålt, men til stede. Hva som fikk folk til å juble over Corgans akustiske fremføring av blant annet «1979», dominert av mannens gneldrende vokal, er imidlertid ikke lett å forstå. Heller ikke hvordan noen kunne applaudere over Billy Corgans usammenhengende vås mellom låtene. Blant annet holdt noen i salen opp et spansk flagg, som Corgan tydeligvis ikke kjente igjen, men konkluderte med at det måtte tilhøre The Republic of Corgan. Jo da, Billy!

Grusomt

Etter at gresskarene hadde liret av seg grusomme tolkninger av gamle hits og sure riff, begynte omsider innledningen til avslutningen. Den eller de som har lurt Corgan til å tro at feedback og gitarsoloer er en kul måte å avslutte et nesten tre timer lang lidelse av en konsert, burde vært satt i gapestokk på åpen gate og eksponert for smurfehits på uendelig repeat. Corgan selv burde vært fratatt retten til å forsøple sine gamle låter igjen.

Makan til forestilling har ikke denne anmelder opplevd i inneværende tiår. Konklusjonen må derfor bli at vi her snakker om tiårets konsertkalkun. Som for øvrig står i sterk kontrast til Yeasayers festforestilling på lille John DEE kvelden i forveien. Snakk om å forflytte seg fra himmelen til helvete på mindre enn 24 timer!


Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus