Porcupine Tree: «Nil Recurring» (Peaceville/Tuba)Noen liker mora, andre dattera
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Britiske Porcupine Tree er et band det er vanskelig å sette i bås. Hovedvisjonær Steven Wilson er en særdeles talentfull mann som ønsker å uttrykke seg innenfor flere stilretninger. Som regel starter han da opp et sideprosjekt og gjør nettopp det, men det gir seg også utslag i at hovedbandets egne utgivelser byr på variert musikk.
For meg var fjorårets «Fear Of A Blank Planet» en liten skuffelse da den ikke klarte å følge opp glitrende «Deadwing». Platen er god, bevares, og en nytelse å lytte til, men det ble dessverre litt for kjedelig i lengden. Faktum er at jeg som regel aldri plukker ut den når jeg skal lytte til Porcupine Tree.
Det er blandingsforholdet mellom bandets mange uttrykk som er utslagsgivende for hvor godt materialet sitter. For mye ambience på bekostning av tyngde og aggresjon, eller vise versa for den del, kan ødelegge den hårfine balansen. Det var dette som var så riktig på «Deadwing» i mine ører, og gledelig nok følger «Nil Recurring» nærmere i disse fotsporene enn moderalbumet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom hos en liten, opprørsk datter i fjortisalderen, er det et sting i de fire låtene som presenteres denne gangen som kler bandet svært godt. Dette betyr ikke at de karakteristiske, stemningsfulle partiene er fraværende, bare at uttrykket er mer dynamisk enn sist. Dette forlenger produktets holdbarhet i min verden.
Som nevnt er dette et minialbum og det klokker inn på en snau halvtime. På denne tiden presenteres fire glimrende låter, der det innledende tittelsporet skiller seg mest ut ved å være instrumentalt. Noe småskeiv psykedelia slipper igjennom på denne, noe som i vanlig ordning gjør lytteopplevelsen ekstra spennende. Robert Fripp bidrar ikke overraskende med sitt særpregede gitarspill.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Normal» er en akustisk basert sak som inneholder disse nydelige stemningene Porcupine Tree er så gode på. «Cheating The Polygraph» er utgivelsens høydepunkt og likeså det mest progressive innslaget. Avsluttende «What Happens Now? » er en seig jævel som bygger seg opp til et suverent klimaks. Igjen kan det spores influenser fra gammel psykedelia.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Nil Recurring» har blitt et flott minialbum og det er lett å forstå at dette materialet ikke passet helt inn på «Fear...». Heldigvis valgte herr Wilson å dele det med oss likevel. Det blir spennende å se hvilken retning han velger ved neste korsvei.
