Et must for fansen
Roky Erickson & The Explosives: «Halloween - Live 1979-1981» (SteadyBoy)Et must for fansen
I ukas Blues Groove tar Øyvind Pharo for seg Dough Sahms innvirkning på Roky Erickson & The Explosives’ ferske liveplate «Halloween - Live 1979–1981».
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Takket være Oslo Bluesklubb og musikkavisen Puls befant jeg meg i juli 1981 på min første musikalske pilgrimsferd til Austin, Texas. I fire år hadde jeg sammen med venner drevet med booking for den opprinnelige Oslo Bluesklubb. Klubben hadde mistet avtalen om lokale i St. Olavsgate 23, daværende restaurant Pilen. Men jeg følte at jeg hadde bidratt til musikkhistorie i Oslo.
Bluesklubben hadde samarbeidet med de svenske lokalforeningene i Scandinavian Blues Association og ildsjelene som drev bluestidsskriftet Jefferson om å få amerikanske bluesartister på turneer til Skandinavia. Slik kom musikalske stilskapere som Otis Rush, Albert Collins, Lowell Fulson, Roy Brown, Albert King og Buddy Guy & Junior Wells for første gang til Oslo og Norge.
Men alle som har drevet med musikk-klubber med sjangernavn er engstelige for hva menigheten vil si. Oslo Bluesklubb sa nei til å stå som arrangør for den første norske konserten med texaneren Doug Sahm som nettopp hadde gjenforent sin 60-tallsgruppe The Sir Douglas Quintet. Sir Douglas? Nei, de spilte altfor mye forskjellig musikk til å spille på en bluesklubb. Dette var ikke noe band for bluespurister.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg var blitt en troende Doug Sahm-tilhenger tidlig på 70-tallet, og visste at han var en bluesmann så god som noen. Men han var også en psykedelisk rocker og en countrysanger av rang som var like overbevisende med Hank Williams og Lefty Frizzel og Bob Wills. Og han var bestekompis med Jerry Wexler som hadde produsert ham på Atlantic Records med Bob Dylan, Flaco Jimenez, Memphis Horns og David Fathead Newman fra blåserrekka til Ray Charles. Doug Sahm til Norge var noe jeg bare hadde kunnet drømme om.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHeldigvis skrev jeg også i musikkavisen Puls. Avdøde redaktør Tore Olsen ga meg metervis med spalteplass til forhåndsomtale, og sammen frontet vi konserten som arrangørene The Mendocino Brothers. En fullsatt Kafé Expressen ved Jernbanetorget var arenaen for dugnaden rundt Texas-tornadoens norgesdebut, da veldig mye holdt på å gå riktig galt, blant annet fordi de kom med tog, en uvant reisemåte som skapte en endeløs rekke logistikkproblemer. For eksempel kom ikke vox hammond-orgelet til organisten Augie Meyers frem i tide. Akkurat dette instrumentet var omtrent definisjonen på kvintettens sound.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen han fikk låne farfisa-orgel fra et av Halden-bandene som tilhørte Tom Skjeklesæthers imperium, så det gikk på et vis. En lettere stresset Doug Sahm iført Sherlock Holmes-lue (ikke cowboyhatt denne gangen) sang seg imidlertid inn i hjertene og danseføttene og brakte hele det musikalske Texas med seg. Konserten ble opptakten til en serie plateutgivelser og årlige konsertturneer på det skandinaviske markedet på 80-tallet, med norsk gullplate for LP-en «Midnight Son» og danskebåt-hiten «Meet Me In Stockholm» som kommersiell uttelling.
Austin-ambassadøren
Doug Sahm og hans musikere var de første Austin-musikere som kom til Norge, og de tente lysten til å besøke byen som hadde hatt konsertarenaen The Armadillo World Headquarter, og hvor Joe Ely, Jimmie Dale Gilmore, The Fabulous Thunderbirds og Joe King Carasco var nye, hete navn på denne tiden. Det var disse han snakket om da jeg intervjuet ham i mai 1981. Delbert McClinton likeså, som da var på amerikansk Top Teten med «Givin' It Up For Your Love». Det endte med at kona og jeg dro til USA på en seks uker lang musikalsk reportasjetur inspirert av Doug Sahm og kvintetten. Det kom ikke mye av vår musikk til Oslo på denne tiden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Veldig mye av den musikken jeg liker har jeg oppdaget via platene til Doug Sahm, via innspillinger han har gjort, som har vært åpninger til artister som ofte har vært glemte storheter eller godt bevarte hemmeligheter. På denne måten har Doug Sahm vært med på å forme min og andres musikksmak. Han hadde mange store originallåter, men han var like en formidler, og i så måte har han hatt mye av samme funksjonen som Ry Cooder.
I dag er Austin kjent som verdens musikkhovedstad og åstedet for bransjetreffet over bransjetreff, South By Southwest Music Conference (SXSW). Men det hele startet i det små på 80-tallet som en regional mønstring av Texas- og Gulfkystens musikalske mangfold, som Doug Sahm inkarnerte i egen person helt til sin død i 1999. Besøkende ved SXSW lar seg ofte avbilde foran Stevie Ray Vaughan-statuen i Austin, men når det forhåpentligvis også blir reist av en statue av Doug Sahm i Austin, bør han bli et like viktig landemerke.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg opplever at det fortsatt mange musikkinteresserte som forbinder Doug Sahm og hans alias Sir Douglas kun med «Meet Me In Stockholm» og med countrysupergruppa Texas Tornados som han var med i på 90-tallet. Altfor få kjenner til at Doug Sahms siste besøk i Norge var på Notodden Bluesfestival i 1997 med The Last Real Texas Bluesband, en konstellasjon som spilte inn en superb live R&B-plate på Antone's Records i T-Bone Walkers ånd.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg så T-Bone Walker i Njårdhallen i 1972. Jeg visste at han var stor, men Doug Sahm var en av hans beste elever. En av de beste bluesgitaristene i verden i dag, Duke Robillard, fortalte meg at han ble helt slått ut av Doug Sahms innlevelse i T-Bone Walkers musikk. Samme mann introduserte meg for Roky Erickson. Jeg hadde aldri hørt om Roky Erickson før jeg kjøpte «Sir Douglas Quintet Live At The Armadillo» i 1977, og så at han var kreditert på plateomslaget som komponist av «Starry Eyes», en uforglemmelig og smektende Buddy Holly-lignende kjærlighetssang.
Artikkelen fortsetter under annonsenSå dukket han opp igjen som kreditert for garasje-psykedeliaen «You're Gonna Miss Me» på «Border Wave»-albumet som det gjenforente Sir Douglas Quintet utga på Chrysalis i 1981. Da jeg kom til Austin i 1981 registrerte jeg at mange snakket om denne mystiske Erickson og bandet hans The 13th Floor Elevators. Og Doug Sahm kunne ikke lovprise ham nok. Men jeg fikk ikke hørt ham i Austin da. Det skulle gå mange år før det skjedde.
Dough Sahm og Roky Erickson
Musikkåret 2007 vil blant annet bli husket som året da Roky Erickson gjorde sitt comeback. Da mannen som inntok så mye dop på 60-tallet og fikk så mange dommer og så lange opphold på psykiatriske institusjoner, endelig kom ut i friluft og på konsertarenaen, var det som å komme ut fra gjøkeredet. Jeg fikk da endelig opplever en av Doug Sahms tvillingsjeler fullt restituert. Jeg fikk med meg tre fantastiskte konserter med ham sammen med The Explosives.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Her fra Øyafestivalen 2007 (arkivfoto)
Jeg brukte mye av fjoråret på å høre meg gjennom mesteparten av Roky Ericksons lange og innfløkte diskografi. Da fant jeg ut at det var Doug Sahm som produserte og som medvirket som gitarist på den singelplaten som sikret Roky Ericksons varig ikonstatus i punk- og alternativrocken. Det var «Two Headed Dog/Starry Eyes».
Begge disse sangene er å høre i liveversjon anno 1979 på albumet «Halloween - Live 1979-1981» med Roky Erickson & The Explosives, som slippes av plateselskapet SteadyBoy 19. februar. Dette er samme band som Roky Erickson har turnerer med i dag. Soundet av dem i dag er bemerkelsesverdig likt det de hadde for over 25 år siden, da de som Roky Ericksons band etter det oppløste 13th Floor Elevators.
Albumet består av 17 spor tatt fra en serie forskjellige klubber, og har en voldsom punk-blues-power pop-energi, og interessant nok er repertoaret ganske uforandret fra det som ble fremført på konsertene i fjor. «Wake Up To Rock & Roll» er en mer ukjent Erickson-låt, i en fresende kombinasjon av Little Richard og Rolling Stones' «Street Fighting Man», og en annen overraskelse er en nesten Buck Owens-aktig versjon av The Beatles' «I've Just Seen A Face».
Artikkelen fortsetter under annonsenPlateselskapet Steady Boy drives av Explosives' trommeslager Freddie Steady Krc, og det er han og gitarist Cam King som har produsert «Halloween»-platen, som kommer til å bli et must blant Roky Erickson-fans. Freddie Steady Krc er selv en habil sanger med sitt Sir Douglas-60-tallsinspirerte band, The Freddie Steady 5, som i fjor ga ut albumet «Tex-Pop». Fra før er han kjent som trommeslager i Jerry Jeff Walkers Lost Gonzo Band, han har også et band som heter Shakin' Apostles. Dessuten underviser han rock'n'roll for skoleungdom på Natural Ear Music. Der oppdaget han 14 år gamle Jenny Wolfe med krystallklar og sødmefylt girl group-stemme.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan er produsent og trommeslager på «Jenny Wolfe & The Pack» som kobler The Yardbirds, Carole King, Martha & The Vandellas og Roky Erickson. For de som skal til South By Southwest i mars blir det egen showcase for Steady Boy-selskapet, dessuten vil et annet legendarisk Texas-band fra 60-tallet, Kenny & The Kasuals opptre. Og Roky Erickson. I samme slengen anbefaler jeg siste liveutgivelse med Doug Sahm i serien «Live From Austin» («New West»), 12 spor fra 1975 med Doug i toppform i swamp-pop-medleyen «Crazy Baby/One Night/Sometimes/Wasted Days & Wasted Nights».
