En, to, tre damer
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sheryl Crow- Detours (A&M/ Universal)
4 av 10
k.d. lang- Watershed (Nonesuch/ Warner)
6 av 10
Lizz Wright- The Orchard (Verve Forecast/ Universal)
7 av 10
Med fare for at Susanne Sundfør snart står i døra med ljåen ( «Jeg er først og fremst djevelen, dernest kvinne»); Her hører vi på tre sangerinner/ låtskrivere som til sammen har sanket atskillige priser og også solgt en og annen plate underveis.
Må innrømme at jeg har en smule fordommer når det gjelder amerikanske Sheryl Crow. Det skriver seg fra en spesiell hendelse. I november 2003 satt jeg i salen under familien til Johnny Cash sin Memorial Concert på Ryman Auditorium i Nashville. Ikke overraskende var alle som kunne krype og gå av Cash venner og kolleger tilstede på den TV-sendte hyllestkonserten, der skuespilleren Tim Robbins var vert.
Med på laget var også Sheryl Crow. Som slo til med en tolkning av Cash tolkning (!) av Trent Reznors «Hurt». Et sjeldent feilslått sangvalg, men muligens svært opportunistisk tenkt fra Crows side. Selvfølgelig var Cash idiosynkratiske versjon av «Hurt», og dens rørende video, all-over media i ukene etter Cash bortgang.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPå dette tidspunktet hadde Crow også pådratt seg et ondsinnet stempel som en artist som alltid dukket opp der det var kred-poeng å plukke, på de riktige hyllestplatene og konsertene. En aktivitet som etter hvert skygget for at Crows 1993-debut Tuesday Night Music Club var en oppsiktsvekkende og flott plate. I årene som har gått har Crow utviklet seg til en fullblods amerikansk celebritet, sjelden langt unna et paparazzi-kamera. Platene hennes har gjennomgående vært mainstream radiorock-øvelser, verken dårlige eller i nærheten av debutplatens kvaliteter.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDetours endrer dessverre ikke bildet av en talentfull, men kalkulerende artist, som leverer akkurat det riktige, veltrimmede både i tekster og radiovennlig produksjon. Ikke mye Kråke å spore.
Kanadiske K.D. Lang dukket opp som fargerik artist på countrymarkedet på midten av 80-tallet. Etter innledende runder, i samarbeid med bl.a. Dave Edmunds, ble det klart at Langs fantastiske stemme ikke lot seg gjerdes inne av utelukkende country og countryrock.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun sang problemfritt sammen med Roy Orbison, på hans «Cryin», slik at millioner av platekjøpere verden rundt forstod at Roys stafettpinne hadde blitt levert videre til en kvinne. Atpåtil til en åpent lesbisk kvinne. K.D. Lang har alltid hatt en befriende humoristisk distanse til sitt androgyne utseende, hun lot seg avbilde i en barbersalongstol mens hun fikk en barbering av Cindy Crawford, gjengitt på forsiden av Vanity Fair.
Platene hennes har vært svært varierte, hun har lenge befunnet seg i et landskap som har dratt veksler på jazz, klassisk crooning (bl.a. med Tony Bennett) og sofistikert og storslått pop. Hun har også hyllet sine kanadiske røtter med Hymns of the 49th Parallel. Nye Watershed er Langs første plate med egne sanger siden 2001 og blander banjo, strykerarrangementer og lavmælt ensemblespill til et uttrykk som nå er etablert Langsk egenart.
Artikkelen fortsetter under annonsenLang har produsert selv, men bassisten David Pilch later til å ha vært en nøkkelfigur i tilblivelsen av Watershed. Hans utsøkte bassing er gjentatte ganger det som ved siden av Langs overjordiske stemme er komposisjonenes akse. Popmusikk som vil noe mer enn å etterlate seg kort tyggegummismak. Lang kan kjapt være på vei til en Ultima-festival i nærheten av deg.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Lizz Wright har vokst opp i en prestefamilie i Georgia, USA og har med to plater fra 2003 markert seg som en kraftfull og flott ny stemme i et ekspanderende jazz-gospel-landskap.
På dette tredje-albumet utvider Wright paletten ved å samarbeide med altmulig-musikk-makerne Joey Burns & John Convertino fra Calexico. Det kan sikkert bidra til at Wrights neste Norgesbesøk like lett blir en rockfestival som jazzfestivalene som har tatt i mot henne så langt.
Artikkelen fortsetter under annonsenWright co-skriver sangene sine, når hun ikke plukker oppsiktvekkende covers av bl.a. Ike Turner (er Turners tid som non-grata opphevet?), en rå versjon av «I idolize you», Page & Plant («Thank you») og countrykomponistene Fred Burch og Mel Tillis («Strange»).
På innercoveret er Wright avbildet stående i en vakker kjole i et sydstatsk bayoulandskap. Bildet er så mettet på symbolikk at det nesten ikke er til å holde ut. Det er både vakkert, faretruende og skjebnetungt på en gang. Akkurat som Wrights stemme, et blytungt ekko som vekselvis hvisker, gråter og pulserer gjennom swampen.
Musikk som ikke kan lastes ned, bort eller vekk.
