Lyttelua 40 (Radio, Radio!)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Følgende begivenhet fant sted onsdag ettermiddag:
Lua ligger i sofaen og snorker så hardt at sidene i «Slik talte Zarathustra» blafrer om kapp med vinden som svinser og svanser ut av det åpne vinduet. Omringet av all verdens synker jeg ned i gyngestolen ved siden av stereoanlegget som tryller ut låtene fra den siste skiva til Kelley Stoltz. Jeg tenker på Ray Davies.
I det sola henger seg som en klegg på plakaten av Leo Sayer hører jeg lyden av telefonen i det fjerne.
- Hallo?
- Er det Lyttelua?
Jeg titter mot sofaen der luetassen akkurat har knekt opp ei Pommacflaske med tenna. Telefonen treffer barten til Nietzsche for så å stusse opp på bordet foran ham.
Fem minutter senere er det i boks. Lyttelua har fått eget radioprogram. Etter en kort og intens samtale med Mina fra Radio Tango, er det klart at den sjuke lille lua er på lufta allerede førstkommende mandag. Først Mina, deretter luetassen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Hu trygla og ba», uttaler Lyttelua i en pressemelding som ennå ikke er sendt ut. Begivenheten finner sted mandag 11. februar klokken 1700 på Radio Tango FM 105.8. Tune in, be ready! Senere på kvelden kan du roe deg ned med Little Steven.
«Dere kan fortsatt lese om meg og mitt på ABC Nyheter», uttaler Lyttelua i den samme pressemeldingen der han understreker at ryktene om at han banka opp Andy Cap i Slottsparken natt til lørdag bygger på «reinspikka hat fra en samlet presse som knapt nok vet forskjellen på urin og uran». Han avslutter pressemeldingen med følgende ord: «Jeg er en lovlydig Lue. At jeg skulle være pommacholiker er det reneste vrøvl. Kjøss meg bak».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenØyvind Moen: Distrikssjef Platekompaniet
The Zombies - The Decca Stereo Anthology
I går var de endelig tilbake. Bransjeveteran og bransjefestforbilde Audun Tylden har 2-300 plater med denne erkebritiske gruppa, og erklærer seg som selvskreven på The Zombies første norgeskonsert på 44 år. Selv har jeg to-tre plater og tipper jeg stikker på konsert. Oppladningen er det i alle fall ingenting i veien med: Den doble samlingen «The Decca Stereo Anthology» har fått godt med rotasjon i Lua denne uka. Kanskje spilte de «Indication» i går kveld, til glede for den svært så retro-orienterte norske gruppa The Indikation, Lyttelua og meg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsenEagles - Long Road Out Of Eden
- Fy faen, det blir svært, hyler Lyttelua fra gyngestolen foran anlegget med vinylutgaven av «Long Road Out Of Eden» i spilleren. Det han tenker på er 29. mars i Globen, Stockholm. Fri tilgang på Pommac og lettstrikkede svenske mössar med bra brød på afterparty. Og på scenen: Selveste Eagles. Don Henley, Glen Frey, Joe Walsh og Timothy D. Schmitt. Herrejemini! Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig etter lykken på ticnet.se torsdag morgen: - Dette blir jævlig svært.
«Long Road Out Of Eden» er en fjorårets aller beste terningkast fire-plater, en kategori plater som er sterkt undervurdert.
Barbara Streisand - ...And Other Musical Instruments
Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia / Finast parfymen va lukta av olje og sjø
...og Grateful Dead har aldri vært like psykedeliske som denne uhørbare skiva med Barbara Streisand.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Like fullt støtter Streisand streiten Clinton og Grateful Dead den nye vinen Obama i den pågående valgkampen i statene. Forstå det den som kan. Fakta er uansett at verdens beste liveband for første gang i sin historie har gått ut offisielt og støttet en politiker. - Bob Weir for Vice President! Dette er faenmeg bedre enn West Wing, sier Lua mellom to slurker Budweiser.
A Mountain Of One - Collected Works
Nevnt allerede i Lyttelua 15 av Lytteluas hipsteralibi, Tord Krogtoft. Et halvt år senere snubler Lytteluas eldste bidragsyter (målt i musikksmak) over denne i Arendal - og liker det han hører. Ekko av «Spirit Of Eden» og Bryan Ferry, mer skal ikke til for å overbevise en handelsreisende sulteforet på ny musikk. Chill, ass.
Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter
John Hiatt: Riding With The King
Artikkelen fortsetter under annonsen
Da denne skiva ble sluppet bodde jeg i et trangt rom i en trang kjeller. Edderkoppene vasset rundt på det såpeglatte gulvet og livet var en lek. Utstyrt med langt hår og en neve dollar levde jeg av fiskeboller, nudler, brunt vann og en og annen livsløgn. Pengene jeg hadde ble i all hovedsak brukt på plater. Deriblant «Riding With The King», som skulle vise seg å være en av mine aller fineste investeringer på 80-tallet.
På sett og vis var John Hiatt, med rette, min store 80-talls helt. Ganske enkelt fordi han klinka ut den ene musikalske godbiten etter den andre. Som for eksempel «Bring The Family» (1987) og «Slow Turning» (1988). Likevel, det var «Riding With The King» (1983) som startet showet. Og kanskje spesielt låta «She Loves The Jerk» som fikk meg til å tenke på Joe Jacksons superkule «Is She Really Going Out With Him?».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Når det er sagt; det vrimler av supredupre låter på «Riding With The King». Låter som har brent seg fast i hjernemassen hos selv de mest musikkfiendtlige kompisene mine fra den gang da. Da jeg forleden spilte «I Don't Even Try», «Girl On A String» og «Love Like Blood» for en kompis som ikke har hørt en plate siden han spydde ned alle veggene i den trange kjelleren, ble han så rørt at jeg var på nippet til å ringe 113. Heldigvis ringte telefonen.
The Sleepy Jackson: Personality
Om jeg stoler på meg selv var dette årets album 2006. Og ja, jeg stoler på meg selv. «Personality» er like praktfull nå som da. Bare synd at så få har fått det med seg. Egentlig er The Sleepy Jackson synonymt med Luke Steel, en herlig fyr med fot for melodier, harmonier og en feit produksjon. Men hvor er du, Luke? Vi vil ha mer!
Artikkelen fortsetter under annonsenHar du ikke «Personality» burde du skamme deg. Men er du en god katolikk slipper du unna med 15 Ave Maria og litt dårlig samvittighet. Ta grep, det er aldri for sent. For ordens skyld, her er noe av det jeg skrev da jeg var som mest oppglødd:
Det er som om «Personality» er i besittelse av et stayer-gen. Låtene blir nemlig bare bedre og bedre. Det nyanserte lydbildet byr på seg selv og avslører små detaljer jeg ikke registrerte ved foregående lytting. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ble eksponert for så mange gode melodier på ett og samme album. Produksjonen skal ha sin del av æren for dette, men melodiene erlikevel uavhengig av den gromme lyden ualminnelig gode. Sjefen sjøl, Luke Steele, har gjennom hele albumet søkt tilbake til det klassiske poputrykket, der tre minutter og en fengende melodi er oppskriften. Det gjør heller ingenting at han er en skikkelig retrogutt, med bena godt plantet i 60- og tidlig 70-tall, og at Beach Boys, Beatles, Phil Spector og til dels Burt Bacharach er de store heltene. Definitivt årets album.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Nada Surf: Lucky
Heldig? Ja, jeg er nok det. For «Lucky» holder i bøtter og spader. Faktisk fremstår Ikke-gutta i dag nesten som et rendyrket popband. Noe som kler dem godt. De tre første låtene er en ren maktdemonstrasjon der rock møter pop på en høvisk og fin måte. Særlig tredjelåta, «Beautiful Beat», gjør meg glad som en lerke. Det vakre avsluttningssporet, «The Film Did Not Go' Round», gjør meg derimot trist som en måke og får meg til å tenke på at livet er så kort at selv en bitteliten fjert er begivenhet man må hegne om. «Lucky» er å finne i butikkene på mandag.
