Meny

Dristig Lønsj

(Foto: 4 1/2)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vil denne filmen få deg til å leve ut dine drømmer?

Debutantregissør Eva Sørhaug sier at hun har en klar målsetning med filmen sin. Hun vil at de som ser den skal bli så inspirert at de sporenstreks drar på jordomseiling eller gjør noe annet de alltid har drømt om. Klarer så «Lønsj» å gi oss en slik følelse?

Kompromissløst

Det som er sikkert er at Sørhaug har laget en svært modig og kompromissløs film. Vi møter tre hovedpersoner som alle sliter med sine problemer. Leni (Ane Dahl Torp) har vært inne i leiligheten siden hun var liten. Bleik og fortumlet må hun ta steget ut i verden den dagen faren dør. Christer (Aksel Hennie) er forvirret, blakk og tilsynelatende nokså ensom. Kanskje ikke så rart ettersom han framstår usympatisk og svært selvopptatt. Heidi (Pia Tjelta) har alt på overflaten. Stor leilighet, en søt liten sønn, flotte klær og perfekt mann. Det viser seg imidlertid at den perfekte mannen både slår og voldtar når han finner det for godt.

Hawaii, Frogner

De tre historiene berører hverandre uten at hovedpersonene noensinne direkte treffer på hverandre. Det er tydelig at Sørhaug kan sin Altman og sin Erik Poppe for den slags skyld. De ulike aktene i filmen blir elegant markert med tørrvittige kommentarer som beskriver handlingen à la «1. Små problemer oppstår».

Filmnerder kan oppdage en rekke åpenbare og mer subtile referanser til filmer som «Bad Boy Bubby», «Fuglene», «Uno» og «Magnolia». Scenografien er gjennomført til fingerspissende. Lenis bleke ansikt står perfekt til leilighetens hvite vegger og gir et skjørt inntrykk. Den «perfekte» Frogner-leiligheten til «perfekte» Heidi er som tatt ut av et interiørblad. Ingenting i «Lønsj» er overlatt til tilfeldighetene.

Stjernetett

Også skuespillerne i filmen er plukket fra øverste hylle. «Lønsj» har blitt kalt den norske «Ocean's eleven» på grunn av den stjernespekkede rollelisten. Særlig Ane Dahl Torp og Aksel Hennie imponerer og befester sin posisjon som noe av det beste Norge har å by på i dag. Aksels tolkning av Christer er velbalansert og vipper aldri over slik man ofte ser når homser blir framstilt på film. Pia Tjelta gjør en hederlig innsats selv om den stakkars, rike Heidi-figuren ikke får nok strenger å spille på. Offerrollen hennes blir litt stereotyp.

Faren med alle de kjente ansiktene er at historien lett kunne ha druknet helt. Det er heldigvis ikke tilfellet, men noen av bi-rollene, som for eksempel Bjørn Flobergs overbeskyttende ektemann, kunne med hell vært kuttet ut. I likhet med enkelte andre lappeteppe-filmer bærer «Lønsj» til tider preg av at det blir for mange historier som skal fortelles på en gang.

Utfordrende

I enkelte partier virker handlingen stillestående. Noen vil sikkert like denne dvelende fortellermåten, mens andre vil synes at det kan bli kjedelig.

Sørhaug gir ikke ved dørene og utfordrer publikum. Når filmen brått er slutt vil vi bare vite mer. Man sitter igjen med en uforløst følelse i magen.

«Lønsj» gir meg ikke lyst jeg til å selge leiligheten og reiser jorden rundt. Snarere følte jeg en trang til å sitte meg ned i et mørkt rom sammen med en flaske vin og tenke over livet. Og det er på ingen måte en dårlig ting.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus