Joe Jackson: «Rain» (Ryko/Bonnier Amigo)Singing in the rain

Artikkelen fortsetter under annonsen

<pJoe Jackson har laget et knallbra album der pop møter jazz.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gamle, gode Joe Jackson, som i 1979 ga verden lykkepillen «Look Sharp», er endelig tilbake for fullt, med et album der melodiene og pianoet slåss om oppmerksomheten. For hva pokker skal man med gitarer når man har et piano eller ti i stua? «Rain» er mange hakk bedre enn Jacksons forrige utgivelse, «Volume 4».

Om du ikke har hørt noen av Jacksons plater anbefaler jeg deg å hente hjem nevnte «Look Sharp» bestående av fem-seks låter som redder liv. Som for eksempel «One More Time », «Sunday Papers », tittellåta og «Is She Really Going Out With Him?».

Selv om «Rain» ikke i samme grad som «Look Sharp» evner å røre himmelhvelvingen, treffer den likevel blink opptil flere ganger. Kombinasjonen piano, bass og trommer er dritlekker, og Jacksons elegante jazzfot tilfører det som i utgangspunktet er rendyrket pop, mer enn det lille ekstra. Den hissige new-waveren som tidlig i karrieren hoppet opp fra rillene, har gjennom årenes løp forvandlet seg til en cool dude fastlimt til pianokrakken. En forvandling som startet allerede i 1982 med det fine albumet «Night And Day», der låta «Steppin' Out» klatrer høyt på listene i både USA og England.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Piano, bass og trommer er alt du finner i lydbildet på «Rain». Noe som, mye takket være Jacksons tidvis fantastiske klimpring, fungerer perfekt. At Jackson har hørt mye jazz fra 50-og 60-tallet er det ingen tvil om, men det faktum at han samtidig makter å la jazzstemingene flyte sammen med en gjeng herlige melodier gjør at flere av låtene limer seg fast i popfoten. Noe sanger som «Rush Across The Road» og «A Place In The Rain» er gode eksempler på. Heller ikke den gamle rockfoten slipper unna på låter som «King Pleasure Time», «Good Bad Boy» og «Citizen Kane».

«Wasted Time» er en ekte knockout-låt. Den nydelig vokalen, klangen i tangentene og den litt sørgmodig teksten gjør deg rett og slett svimmel. Og når Jackson i den neste låta, «The Uptown Train», blander gammelt og nytt på en perfekt måte, er det bare å kaste inn håndkledet og overrekke gutten fra Portsmouth mesterskapsbeltet. Gutten som foruten å ha blitt mann, har levert en av sine beste plater noensinne. Det er bare å hente fram sydvesten å kaste seg ut i lydhavet.