Meny

Black Mountain: «In The Future» (Jagjaguwar/Tuba)

Pink Sabbath/Black Floyd

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er forskjell på å kopiere sine gamle helter og å hente inspirasjon fra dem, men grensen er ganske utydelig. Black Mountain blander sitt eget brygg og unngår tyveritiltale.

Black Mountain fra Vancouver i Canada slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 2005. Platen ble i hovedsak godt mottatt, men noen mente at bandet kastet seg på retrobølgen uten å ha så veldig mye å by på av egen identitet. De tok feil.

«In The Future» byr på mye av det samme som sist, men låtene er gjennomgående mer interessante denne gangen. Variasjonen er også stor der Black Mountain presenterer heftige rockere, kortere akustiske numre og et hovedepos på nærmere 17 minutter. Det er fort gjort å gå seg bort, men bandet har åpenbart staket ut kompasskursen og unngår å tråkke i hengemyra.

Overskriften i denne anmeldelsen er en grov forenkling av fakta, det innrømmer jeg glatt. Misforstå meg rett, bandet er utvilsomt svært inspirert av både Black Sabbath og Pink Floyd, men de favner videre enn som så. Man kan spore en større dose indierock, protostoner ala Hawkwind, Neil Young med flere. Det er kanskje først og fremst i lydbilde og låtstruktur at de to førstnevnte høres best.

Etter et par uker med «In The Future» i hus, har materialet satt seg godt og favoritter har skilt seg ut. Platen er riktignok kjemisk fri for fyllkalk, men enkelte spor er av så høy klasse at de bør nevnes spesielt.

Åpningslåta «Stormy High» rocker det hele i gang på forbilledlig vis, med et fantastisk groove og et gitarriff selveste Tony Iommi (les Gud) kan nikke smilende til. Bruken av keyboard er eksemplarisk og vokalist Stephen McBean leverer på en sjarmerende laid back måte. «Tyrants» er en variert komposisjon som starter med et heftig gitarparti for så å roe det helt ned. Deretter bygger det seg sakte men sikkert opp mot et crescendo før det mot slutten tas helt ned igjen. Vokalist Amber Webber utfyller McBean perfekt på denne.

«Queens Will Play» er Webbers låt, der hun med sin betagende vokal flyter oppå vellydende keyboards. Avsluttende «Night Walks» er mye av det samme og disse to sporene er de mest stemningsfulle på platen, og kan i uttrykket minne om band som Porcupine Tree på sitt mest neddempede. Nydelig.

Hovedsporet er imidlertid «Bright Lights», det nevnte 17 minutters eposet. Og her er det mye Pink Floyd, type «Echoes». Stemningsfulle lydmalerier alternerer med tyngre gitarpartier og bandet klarer å holde lytterens interesse det drøye kvarteret igjennom.

Black Mountain har med «In The Future» laget et album som vil stå seg godt i lang tid. Grunnet variasjon og låtkvalitet spår jeg verket lang levetid i spilleren. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om hva som vil havne på listen over årets utgivelser, den forrige er jo så vidt publisert. Jeg får nøye meg med å si at Black Mountain har levert den beste utgivelsen i januar 2008.

Karakter: 8 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus