Animal Alpha – «You Pay For The Whole Seat But You’ll Only Need The Edge» (Racing Junior/Universal)Schizofrent sludder
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Norsk hardrock har et problem for tiden: Stormannsgalskap. Det virker som målet til mange band er å lage musikk som låter størst og kraftigst mulig, lydbildet skal helst være fylt til randen. Enslaved er i mine ører det eneste bandet som har interessante nok sanger til å kle denne stilen, ellers låter det temmelig idiotisk, spør du meg. WEs siste album er ut fra det lille jeg har hørt av det et prakteksempel på hvordan denne stilen ikke funker, og nøyaktig en uke etterpå har Animal Alpha nå sluppet et album som lider av de samme symptomene.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til Animal Alphas forrige album («Pheromones»), det jeg hørte av det var ikke helt min kopp te. Det teatralske og liksom-ekstreme uttrykket funket bra live de gangene jeg så dem, men på plate ble det ikke det helt store. Andrealbumet er ganske enkelt mer av det samme, med vekt på mer. Bak den horribelt cheesy tittelen «You Pay For The Whole Seat But You’ll Only Need The Edge» skjuler det seg åtte låter poppa nu-metal med et lydbilde som til tider er så pompøst at det blir latterlig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVokalist Agnete Kjølsrud har et godt skrik og en kraftig stemme, det skal hun ha. Hun har derimot også en hang til det teatralske, som gjør at jeg har litt problemer med å se på Animal Alpha som et seriøst band. Jeg er ikke sikker på om det er en klovn, en porselensdukke eller begge deler den voldsomme sminken og stylingen hennes skal fremstille, men på denne plata blir det mest klovneaktig. Ikke minst fordi musikken på dette albumet, spesielt «Breed Again» og «Even When I'm Wrong, I'm Right», minner kraftig om et annet band med klovner i, nemlig Slipknot. Og Slipknot er kun noe å samle på når de peiser på med thrash metal, noe Animal Alpha slett ikke gjør.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen de harde låtene er ikke de verste. De roligere, mer pompøse låtene er verre, med «Alarm» som selveste Gamle-Erik. Dette er en grusom, overprodusert, power ballad-aktig sak som jeg ikke helt skjønner hva Animal Alpha vil oppnå med. Det er mulig de ønsker å framstå som nyanserte og mangefasetterte personer ved å vise at de ikke bare er sinte hele tiden, men det fungerer mest mot sin hensikt - det sparker beina bort under de harde sangene og gjør at plata mister retning. «Fire! Fire! Fire!» er en god og hissig låt, men når den følges opp av «Alarm» mister den litt punch, mildt sagt. Denne schizofrenien konkurrerer med produksjonen om å ødelegge de gode ideene som unektelig finnes flere steder på denne plata - både «Pin You All» og «Master of Disguise» har gode elementer i seg, men de blir fort glemt når de overambisiøse, pompøse poprefrengene kommer og sparker låtene fullstendig av skinnene.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg vil understreke at det er mye potensiale på denne plata. Flere av riffene er gode, skrikepartiene til Agnete funker tidvis veldig bra, og supertrommis Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Gåte, Dadafon) gjør som forventet en glimrende jobb bak trommesettet. Dessverre hjelper dette lite når låtene flyter rundt i et ingenmannsland som minner om Evanescences (grøss!) nabolag.
Norsk hardrock har mye å lære av Årabrot og Mayhem: Det hjelper ikke med all verdens synther, effektpedaler og lag på lag med vokaloverdubs hvis det ikke er en god (eller ond, rettere sagt) låt som ligger i bunnen. Animal Alpha låter på «You Pay For The Whole Seat But You’ll Only Need The Edge» som det uekte barnet av Faith No More og Briskeby - de mangler totalt retning, og selv låtene med godt potensiale overskygges fullstendig av sanger fylt med kjønnsløs popflørting.
