The Magnetic Fields: «Distortion» (Nonesuch / Warner)Støy på hjernen
Stephin Merritt, den ubestridte lederen i Magnetic Fields, blir ofte sammenliknet med store musikkprodusenter fra sekstitallet, produsenter som utforsket studioets muligheter med en nysgjerrighet og dyktighet som førte til et kvantesprang i populærmusikkens historie.
Navn som Brian Wilson, Joe Meek og Phil Spector nevnes i nær sagt enhver omtale av plater med Merritt på krediteringslisten. På «Distortion» har Merritt bygd sin egen «wall of sound», bestående av lag på lag med forvrengt lyd, i et forsøk på skjule hans snurrige melodier. Selvsagt lykkes han ikke 100%.
«Distortion» åpner sterkt med platas to beste spor, «Three-Way» og «California Girls». Sistnevnte låt nikker hardt og velplassert mot både Brian Wilson, Phil Spector og, ikke minst, unge kvinner fra den amerikanske vestkysten:
See them on their big bright screen / tan and blonde and seventeen / Eating nonfood keeps them mean / but they're young forever / If they must grow up / they marry dukes and earls / I hate California girls
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenStephin Merritt liker å gjøre det meste i bandet på egenhånd, men Shirley Simms synger også denne gangen på flere av låtene. Som motvekt mot Merritts dype røst passer denne kvinnelige stemmeprakten perfekt. At den begrenser platas tendens mot monotonien er også hevet over enhver tvil.
En låt som definitivt skiller seg ut, uten kvinnelig hjelp, er det tredje store høydepunktet på albumet, «Too Drunk To Dream»:
Sober, life is a prison / Shitfaced, it is a blessing / Sober, nobody wants you / Shitfaced, they're all undressing
Den åttende plata til The Magnetic Fields er ikke det første du bør høre av bandet. «69 Love Songs» er fortsatt i en egen klasse, men har du sansen for god popmusikk med et snev av motstand bør du ikke gå glipp av «Distortion».
Karakter: 7 av 10