Meny

Matt Haig: Det går så bra så (Tiden, oversatt av John Erik Frydenlund, 301 sider)

Litt av et hundeliv

Litt av et hundeliv

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvem er din beste venn når livet går i hundene? Denne firbente skapningen logrer for Brad Pitt.

Først litt info om meg selv, bare for å sette premissene for anmeldelsen: På grunn av allergi og flere (!) uheldige møter med hundetenner, har jeg et mildt sagt reservert forhold til hunder. I tillegg, eller kanskje nettopp derfor, har jeg alltid kjent en snikende kvalme når hunder i film eller litteratur framstilles med menneskelige evner og trekk. De har en irriterende tendens til å bli framstilt som kloke og filosoferende skapninger som besitter en naivistisk, men «ekte» evne til å betrakte oss mennesker og våre feilskjær. Voff-voff, sier nå jeg.

Det var derfor med en viss skepsis jeg satte i gang med britiske Matt Haigs debutroman Det går så bra så (for øvrig nøkternt og fint oversatt av John Erik Frydenlund). Hele historien fortelles nemlig gjennom det muntertriste bikkjeblikket til labradoren Prince. Han holder til hos familien Hunter og forsøker å holde husfreden i sjakk, selv om harmonien trues av tenåringskriser, hverdagsdepresjoner, utroskap og skjeletter i skapene.

Som debutant kan man vel si at Matt Haig allerede etter sin første bok har lykkes langt på vei. Filmrettighetene til den hundete boken er allerede kjøpt av selveste Brad Pitts filmselskap, og lanseres i USA i februar.

Som labrador har Prince inngått en pakt om å være trofast og pliktoppfyllende overfor sin familie, og ikke forfalle til uskikkelig oppførsel og frihetslengten. For som det står i den såkalte Labradorpakten:

«Menneskenes lykke og trygghet er betinget av oppofrelse. Vår oppofrelse. Gir vi opp menneskene, gir vi opp oss selv.»

Gjennom Prince observerer vi hvordan familien Hunter sliter med stort og smått, og hele tiden iler den iherdige hunden støttende til med en logrende hale eller et ansiktsslikk for å lette på stemningen.

Bikkjeblikk i nakken

Grepet fungerer overraskende bra. Vi slipper heldigvis å få historien fortalt av et tegneserieaktig og teatralsk hundevesen med «bjeff» og «sniff» som bærende språklige elementer. Tvert i mot er Prince sindig og, la gå da, menneskelig på en balansert og levelig måte. I tillegg får vi gjennom hundeøynene tilgang til småhendelser og øyeblikk som egentlig er høyst private: Noen betror sine mørkeste hemmeligheter til sitt eget speilbilde, klemmer kviser, betrakter grundig sin egen kropp, eller hvisker de reneste skriftemål inn i Princes ører. Hundeperspektivet gir et nesten pinlig intimt innblikk i menneskelivet og føles flere ganger forfriskende og pirrende. I tillegg burde det gi noe å tenke på til alle som har en firbeint luring tuslende rundt i huset sitt. Lat att døra, som man sier.

Haig fletter også inn flere Shakespeare-referanser, særlig fra stykket Henrik IV, med vekslende eleganse og hell. Både i hundeparken og blant menneskedyrene gjenkjenner man navn og karaktertrekk fra de engelske kongestykkene. Her dukker tjukke og feige Falstaff opp som lettsindig bastardbikkje som ruser seg ved å sniffe kompost. Selveste Henry er representert ved en aldrende labrador som fungerer som en slags mentor for Prince, samtidig som han iherdig dekker over problemene han selv har på sin kaotiske hjemmebane. Og Prince står, som i Shakespeares Henrik IV, overfor valget mellom å kjempe trofast for tryggheten og det bestående, eller å gi seg hen til et liv i nytelse, frihet og hedonisme. Dette evige dilemmaet utvikler seg også til å bli romanens nøkkeltematikk, både for hund og for mann.

Dyriske samtaler

Likevel faller dessverre samtalene mellom «de shakespearske hundene» ut som romanens minst spennende. Det er tydeligvis vanskelig å unngå karikerte dialekter og vittigheter satt i kombinasjon med allegoriske hint, når man skal skrive litterært om dyr. Og en del av den mellomdyriske konversasjonen vil nok vekke vonde minner og ergrelse for de som fikk ødelagt George Orwells Animal Farm av nitid analyselesning på ungdomsskolen.

Enkelte av romanens personskildringer blir også vel sjablongaktige, ja, på grensen til irriterende. Ta for eksempel den entusiastiske og overdrevent intetsigende aromaterapeuten Emily. «Oooo, det må jo bare være sååå spennende!», sier hun hele tiden, som for i det kjedsommelige å understreke sin egen rolle som substansløs og forutsigbar fristerrinne.

Likevel, alt i alt fungerer Det går så bra så fint som en moderne tragedie og en spissformulert skildring av et lite stykke svært relevant samtid. Skildringene av den lille familiens kamp for å holde sammen er tidvis rørende, og skaper også romanens mest interessante øyeblikk. Dessuten er romanens aller siste linjer en aldri så liten emosjonell vekker for en som jo egentlig ikke liker hunder. For, snufs, det er jaggu litt av et hundeliv.

Karakter: 6 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus