Jim Ford: Point of no Return (Bear Family records)Musikalsk knockout
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det viktigste først; Oppfølgeren til fjorårets retro-sensasjon, nå avdøde Jim Fords The Sounds of our Time, er utrolig nok ytterligere et steg opp på en stige som later til å gå rett inn i sanghimmelen.
Historien om Jim Ford synes å være for god/ ille (velg selv) til å være sann. L-P Anderson, svensken som skjebnen har gjort til kurator for en, til nå, tilnærmet hemmelig, moderne musikkskatt verden ikke har sett maken til, har siden utgivelsen av den første platen snakket med enda flere av menneskene som på forskjellig vis ble berørt av Fords vulkanske kreativitet og bisarre livsførsel.
På coveret til Point of no Return er Ford avbildet sammen med Lee Oscar og PJ Proby. Sistnevnte er en av dem som i bookleten bidrar med enda mer hårreisende ankedoter om Jim. Andre mytiske figurer fra musikkbransjen, Stiff Records grunnlegger Dave Robinson, rockhustler Kim Fowley og soulsangeren Bobby Womack, forteller også historier som ytterligere forsterker oppfatningen om at Ford er en figur som knappest kunne ha vært diktet bedre av John Irving sekundert av Larry McMurtry.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor undertegnede er det fantastisk å høre originalen til en av mine aller største soulfavoritter, «Harry Hippie», best gjort av nettopp Bobby Womack.
Point of no Return åpner med en lo-fi versjon av «I'm ahead if I can quit while I'm behind», avvæpnende selvinnsikt og storveis humor, som også er tolket av Womack og det engelske 70-talls pubrockbandet Brinsley Schwartz, der selvutnevt Ford-disippel Nick Lowe spilte bass.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMesteparten av materialet på Point of no Return er tidligere uutgitt, med unntak for en singel, «Look again», som ytterligere en svensk samler fant på en platemesse i Stockholm! Hvordan dette har forblitt uutgitt er nesten å betrakte som kriminelt.
Jim Ford kalte seg selv en «Country Funky», en konsis og presis beskrivelse av hans alldeles overlegne miks av soul og country. Om mulig kommer country-soul-aspektet enda tydeligere frem på denne nye platen.
Artikkelen fortsetter under annonsenMens The Sounds of our Time, med albumet Harland County fra 1969 som vesentlig bestandel, er å betrakte som en gjenutgivelse, er Point of no Return altså å oppfatte som en splitter ny plate. Som av skumle årsaker har blitt liggende på vent i 30-35 år.
Den slår knockout på det meste av det som slippes av plater nå til dags.
