Meny

Dramatisk drageløp

(Foto: Sandrew Meteronome)
(Foto: Sandrew Meteronome)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vakkert og viktig, med ørliten bismak av Hollywood.

Karakter: 8 av 10

Som bok har historien «Drageløperen» rørt sine lesere og toppet salgslistene verden over. Nå kommer filmen. Det er ikke fritt for at man kan få bange anelser når Hollywood vender sitt kommersielle blikk mot beretninger fra ikke-vestlige kulturer. Fremdeles blir jeg småkvalm når jeg tenker på den gyselige jobben stjernebyen gjorde med Memoirs of a Geisha. Nedlesset i glitter, stas, kimonoer og gud så heeerlig eksotiske omgivelser. Fysj.

Troverdig barndom

«Drageløperen» styrer pent unna den slags kulturonani. Framstillingen av hvordan det var å vokse opp i Afghanistan på slutten av 70-tallet er sober og føles troverdig. Bildene er fargerike og forankret i en annen kultur uten å virke påtagende.

I den første delen av filmen blir vi introdusert for de helt fantastiske barneskuespillerne Zekiria Ebrahimi og Ahmad Khan Mahmoodzada i rollene som rikmannssønnen Amir og tjenersønnen Hassan. Særlig den trofaste Hassan som blir hundset rundt av alle imponerer. Den unge gutten har et uttrykk i øynene som minner om en gammel manns. Han er rett og slett et unikum. Samspillet mellom de to bestevennene som mister hverandre på grunn av en fryktelig hendelse er utrolig rørende og vart skildret.

Lav sjokk-faktor

Den fryktelig hendelsen er en voldtekt. De siste månedene har det vært stadige nyhetsoppdateringer om hvordan de unge skuespillerne har måttet blitt fraktet i sikkerhet ut av hjemlandet nettopp på grunn av denne scenen. Det siste i saken er at «Drageløperen» er bannlyst i Afghanistan. Mediablesten kan gi et inntrykk av at dette er en film som bruker eksplisitte bilder av overgrep for å skape blest. Det er langt fra sannheten. Voldtekten i seg selv er løst på en svært taktfull måte. Den virker sterk uten å ha noen som helst spekulativ sjokk-faktor. Noen ganger er bildene vi skaper i hodene våre sterkere enn de vi blir vist.

Barnslig feighet

At denne scenen virker er ekstremt viktig, for det er den som legger grunnlaget for resten av filmen. Amir som er vitne til udåden, men som er for feig til å gripe inn, føler så mye vemmelse og avsky at han støter Hassan fra seg. En krig gjør at de havner på ulike deler av kloden. Men Amir klarer aldri å glemme.

I likhet med Oscar-favoritten Atonement blir derfor også «Drageløperen» en historie om en løgn i barndommen som kaster skygger over resten av livet. Amir får imidlertid en sjanse til å gjøre opp for seg.

Tøtsj av Hollywood

Store deler av «Drageløperen» fungerer svært bra. Dette er mye takket være en glimrende casting av ukjente skuespillere. Herregud så deilig det er å se en film som ikke føles som et instrument for å fremme karrieren til allerede etablerte, utbrukte og avskyelig velbetalte stjerner.

Mot slutten mister dessverre historien deler av sin troverdighet og enkelte skildringer av Taliban vipper over i det parodiske. Idet trådene nøstes opp er det ikke fritt for at det også sniker seg inn en tåredryppende sentimentalitet med gjenkjennelig bismak av Hollywood. Men tiltross for noen småglipp mot slutten er «Drageløperen» likevel et helstøpt, engasjerende drama som gir et lite innblikk i kulturer som de færreste av oss er kjent med.

I filmen symboliserer dragene barna leker med frihet. Denne historien minner oss på at for mange mennesker er ikke frihet en selvfølgelige, men noe man må kjempe for.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus