Meny

Blodig comeback

Er du glad i dette uttrykket og digger filmer hvor færre enn fem overlever? Da kan du glede deg til den fjerde Rambofilmen som har premiere fredag. Foto: AP / Lionsgate, Karen Ballard. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rambo er tilbake etter tyve år utenfor rampelyset. «Rambos motvillighet mot vold og konflikt er nå påtakelig», heter det i omtalen av filmen. Ja særlig, sier nå jeg.

Jeg har sett 400 mennesker dø. De ble skutt, halshugget, stabbet med kniv, revet i fillebiter, kvestet, maltraktert, spist av villsvin, brent, voldtatt, flerret opp i magen slik at innvollene rant ut, pulverisert av granater, tvunget til å løpe over minefelt, spiddet av piler, druknet og kvelt.

Det ble ikke gjort forskjell på barn og på voksen.

Sagt på en annen måte: Jeg har sett den fjerde Rambo-filmen. La oss krysse fingrene og håpe at det er den siste.

Det har gått tjue år siden sist vi så noe til den godeste Rambo. Da holdt han på noe styr nede i Vietnam. Men nå har 61-åringen trukket seg tilbake til en litt roligere tilværelse som slangefanger i Thailand, hvor han aner fred og ingen fare inntil en gruppe naive nødhjelpsarbeidere fra Vesten tas til fange av brutale burmesiske soldater.

Vips blir Rambos stillferdige liv snudd på hodet. Og det store spørsmålet er selvsagt om Rambo fortsatt har det som skal til for å gripe inn i situasjonen. Vil den ultimate pessimisten gi de slemme real bank for å redde nødhjelpsarbeiderne, og ikke minst redde lyse, vakre Sarah (Julie Benz), som har sett noe mykt under den ensomme krigerens harde ytre?

Ja, hva tror dere? Place your bets now.

Tror dere at:

A) Neida, Rambo blir igjen i Thailand for å fortsette å fange slanger. End of story.

B) Niks, Rambo er lei av drap og vold. Derfor flytter han tilbake til USA, hvor han tar jobb på barnehjem og slår seg fram som Rambo the clown, en klovn som er spesielt flink til å lage morsomme figurer av ballonger.

C)
Luringen Rambo svikter aldri. Han kaster seg rundt og løper inn i Burmas skoger. Og underveis disker han opp med pil og bue, diverse automatvåpen, tunge maskingevær, antiluftskyts, macheter, bomber og granater. Og når han ikke har noe for hånden, bruker han sine bare never for å hamle opp med skurkene.

Jeg røper neppe for mye når jeg sier at alternativ C er et godt tips.

- Live for nothing eller die for something, som Rambo sier det.

Selv mener jeg det finnes flere alternativer. For eksempel mener jeg jo bestemt at live for something fremstår som et godt valg, uten at jeg ønsker å masturbere ord med den godeste Rambo av den grunn. La meg bare si at jeg foretrekker liv foran død. Jeg velger det som bygger opp framfor det som river ned. Om liv og død skulle møtes til duell, kan det godt være at jeg hadde satt pengene mine på døden, for døden seirer alltid til sist. Men jeg ville ha heiet på livet for alt det er verdt.

Da jeg for eksempel gikk ut av kinosalen etter å ha sett Den fabelaktige Amelie for noen år siden, ville jeg bare omfavne verden. Jeg smilte og tenkte fy fader så bra livet er. Livet går det ikke tretten av på dusinet, tenkte jeg.

Men i denne filmen maltrakteres livet rett foran øynene på meg. Mennesker sables ned for fote så kroppsdelene fyker i alle retninger. Det er milevis unna Amelie.

Og når jeg begynner å bli følelsesmessig avstumpet, kjøres det bare på med enda mer. Enda mer blodig, enda mer voldelig. Enda høyere musikk. Penselstrøkene Sylvester Stallone maler filmen med er blodige og brede. Tallet 400, som jeg kom med i innledninga, var bare et anslag på hvor mange som ble drept. Det kan ha vært 300, det kan ha vært mer. Halvveis ut i filmen, da jeg skjønte hvor det bar hen, mistet jeg tellingen.

Eller som Rambo selv sier det knusktørt: When war's in your blood, killing's as easy as breathing.

*Pust*.

Argumentet om at virkeligheten er verre og at det er jævlig i Burma høres for meg ut som en dårlig unnskyldning for å gå lengst mulig i å vise sønderrevne kropper og råtnende lik pakket inn i amerikansk action.

Flere ganger valgte jeg faktisk å holde øynene lukket. Da hørtes filmen bare ut som hodepine. Og jeg prøvde å la tankene søke tilflukt andre steder. Av en eller annen grunn begynte jeg tilogmed å nynne på sangen 'Jo mere vi er sammen' inni meg halvveis uti filmen, noe som virket relativt absurd, situasjonen tatt i betraktning. For jeg tror ikke nødvendigvis man blir så mye gladere av å være sammen hele tiden. Tvert i mot. Mange blir bare sinte og sure.

Da jeg åpnet øynene igjen fikk jeg se Rambo dra strupehodet ut av halsen på en fyr. Jeg kan godt si at denne fyren fortjente det, for han var et udyr og ingen bra mann, men jeg hadde likevel ikke trengt å se det. Rambo drar ut strupehodet med bare never uten å fortrekke en mine. Sylvester Stallone holder uttrykket sitt gjennom hele filmen. Han har bare ett: En slags mellomting mellom taus og herjet.

For han er en plaget sjel, den Rambo den Rambo. Hvem vet vel hva han har opplevd og vært igjennom? (Kanskje de som har sett de tre foregående filmene?).

«Selv om USAs militære trente ham opp til å bli en dødelig effektiv soldat i Vietnam, er Rambos motvillighet mot vold og konflikt nå påtakelig», står det i omtalen til filmen. Ja særlig, sier nå jeg. Rambo er muligens litt nølende den første halvtimen, men deretter går det bokstavelig talt slag i slag. Han var ikke så vond å be likevel, når det kom til stykket.

Hvor befriende hadde det ikke vært med et spontant sang- og dansenummer mot slutten av filmen, husker jeg at jeg tenkte da jeg var på vei hjem etter at marerittet var over.

Og jeg skjønner filmanmelderen vår som sa at hun dessverre ikke hadde anledning til å anmelde denne filmen. Hun fortalte meg ikke hva hun skulle gjøre i stedet, men hun virket ikke lei seg da sjefen delegerte oppgaven til meg.

- Du kan ta den du, Sverre, sa han. - Det er jo en guttefilm.
- Ja, det er jo en guttefilm, svarte jeg.

Jeg burde kanskje sagt at jeg ikke liker guttefilmer av denne typen.

La meg slenge på en anekdote helt til slutt:

For et par år siden satt jeg på nattbussen mellom Oslo og Trondheim og var vitne til et av kjærlighetens små mysterier. Halvveis til Trondheim stoppet bussen opp for å ta på en vakker, ung jente som etter å ha sondert bussen etter ledig plass, satte seg ved siden av en fyr i tyveårene på setet foran meg.

De sa høflig hei til hverandre, og gutten spurte om hun ville se video. Det ville hun.

Og uten å veksle flere ord, tok han fram laptopen og satte på en film om uteliggere som sloss med hverandre.

Det var en brutal og stygg film. Gutten lo mye. Men jenta sa ingenting. Hun bare la hodet mot skulderen hans. Og da filmen var ferdig, begynte de å kline ...

Nå har han fått en ny film å ta med dama på.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus