Al DeLoner: «Mountains On The Moon» (Playground)En intim og nær venn
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er høyst uvanlig at et norsk album, uansett musikalsk sjanger, roses opp i skyene i Sverige. Selv med a-ha kom det nesten noe motvillig. Men Midnight Choirs sjelerivende melankolske klanger og nakne singer/songwriter-kunst kunne de ikke fri seg fra.
Her hjemme i Norge ble «Amsterdam Stranded» en stor suksess, og for dette albumet ble Atle Bystrøm (Al DeLoner), Paal Flaata og Ron Olsen belønnet med Spellemannspris. Men siden denne perlen av et album har det vært vanskelig å gjenta bedriften, selv om Midnight Choir aldri leverte noen dårlig plate eller var i nærheten av et uinspirert øyeblikk.
Etter en følelsesmessig opprivende periode for bandets leder og låtskriver Al DeLoner, både i kjærlighetslivets sorg og konflikten med Paal Flaata som betydde slutten på Midnight Choir fem år senere, er hodet helt på plass igjen på «Mountains On The Moon». Al DeLoners fjerde soloalbum er hans personlige «Amsterdam Stranded». I hvert fall nesten...
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er ikke bare fordi at DeLoner gjør nydelige, lange, melankolske, pianodryppende og armhule-intime versjoner av noen av de gamle Midnight Choir-perlene på dette albumet. Inklusive «Mercy Of Maria» fra nevnte album, som i 1998 sendte selv biskoper ned i skriftestolen. Nei, det er hovedsakelig fordi Al DeLoner er tilbake i den minimalistiske skjønnheten, den rå floden av følelser, og balansen og harmonien som har røtter helt tilbake til klassisk musikk og gamle «past midnite»-mikser av jazz, blues og soul.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMed hodet for å matche gammel storhet, med den enkle men lengselsfulle stemmen som tømmer følelser over lytteren, og med sjelen og intimiteten som ingen kan måle seg med i Norge, er dette en plate å dyppe sitt legeme i de siste to timene før man legger lokket på. Får du ikke kontakt med både artisten og noen av de indre tankene gjennom en nydelig plate som dette, så er du i skikkelig trøbbel.
Artikkelen fortsetter under annonsenEtter to Al DeLoner-utgivelser, som har vært nokså uproduserte og usminkede med Als stemme og kassegitar i sentrum, og et album som hadde store ambisjoner om å dyppe rockfoten i tekster dampet i sex og drifter (som han for øvrig lyktes glimrende med), er det dette albumet som kommer til å gjøre gamle Midnight Choir-fans overbevist om at Al DeLoner kan ta det bandet gjorde på sitt beste videre alene.
For «Mountains On The Moon» er en nydelig, mørkstemt og fengslende plate. Vakker blir et litt lite ord for å beskrive musikk som dette. For her er det ikke det vakre alene, men den sterke opplevelsen av rå følelser og kunstnerisk karisma som er få singer/songwritere forunt som åpenbarer seg.
Her serveres nydelige nye versjoner av nevnte «Mercy Of Maria», samt «Painting By Matisse», «The Ballad Of Emma DeLoner» og «Long Time Ago». Men de mange nye låtene står heller ikke tilbake. Chris Eckman og Carla Torgerson (The Walkabouts), er aldri lenger unna Al enn du kan kaste en pannekake med syltetøy. De smiler nok like bredt som denne anmelder over at Al omsider er helt hjemme igjen...
Karakter: 8 av 10
