Et band for siste gang?
Et band for siste gang?
Madrugada var i villrede da vi skulle spille inn sin nye plate. Robert Burås får æren av at de dro til New York for å finne tilbake til kjemien. Men så inntraff tragedien.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sivert Høyem, Frode Jacobsen, og Robert Burås (Foto: Morten Andersen/EMI Music)
Ironien ville det slik at da Madrugada endelig skulle finne tilbake til bandfølelsen, gjenoppdage magien de besatt på de første platene. Men så ble gitarist Robert Burås brått revet bort. Med et sterkt farvelalbum er det mange som spør seg hva som vil skje nå? Om norsk rock skal miste sitt mest verdifulle band? For etter Burås' tragiske bortgang sist sommer hviler det en dyster sky over Madrugadas fremtid.
ABC Nyheter besøkte bandet i studio i Maridalsveien i Oslo sentrum bare et par dager før det nye albumet ble sluppet. Tapet av sin beste venn slåss de to gjenværende bandmedlemmene Sivert Høyem og Frode Jacobsen fortsatt med å akseptere. Følelsen de to utstrålte da vi møtte dem var stolthet over at Madrugada har vært et fellesskap med en glød som denne nye, og kanskje siste, utgivelsen deres representerer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenRobert fant løsningen
For da kameratgjengen fra Vesterålen i Nordland brente sine broer og flyttet til Oslo midt på 90-tallet, var de fire. Og da trommeslager Jon Lauvland Pettersen takket for seg etter et par album grunnet interne mistilpasninger, dukket det opp sprekker i deres sterke «En for alle - alle for en»-holdning. Det ble aldri gjort synlig utad, men innad ble bandfølelsen aldri helt den samme. Det rammet på en måte bandsjelen hardt. Det var Robert Burås som på mirakuløst vis fant løsningen på ubalansen som hadde utsatt de gjenværende musikerne i Madrugada for stadig hardere prøvelser.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGjennom ferdigstillelsen av sideprosjektet My Midnight Creeps' andre album, kom Burås i kontakt med John Agnello (som produserte de to første Madrugada-platene, red.anm.) i New York. Det resulterte i at Madrugada atter en gang reiste over havet for å besøke Agnello. Dog helt uten å ha noen formening om hvorfor eller større tro på at det skulle bli noe annet enn et hyggelig gjensyn. Men i New York fant Madrugada igjen sjelen.
Artikkelen fortsetter under annonsen- I et band er det ikke bare musikk. Det er også mye kameratskap, understreker bassist Frode Jacobsen.
- Vi følte på denne nye skiva veldig at vi var begynt å bli et band igjen. Vi har ikke vært et band 100 prosent siden Jon forlot bandet. Vi har på en måte spilt med Robert «for alltid». Vi ser nå at det tok seks-syv år å få kjørt inn en ny trommis etter at Jon forlot oss. Vi følte veldig sterkt på dette da vi besøkte John i New Yorkt. Spesielt den ene dagen da vi spilte inn fem låter. Da tenkte vi unisont: «Fy faen - nå funker det!».
På hver sin planet
Vokalist Sivert Høyem hadde også følt problemene med å finne veien videre, tilbake til bandkjemien og kjenne på de følelsene som Madrugada hadde i starten. Som bandets fremste låtskriver hadde han følt det mer på kroppen enn noen av de andre. Selv når suksessen var på sitt mest høylytte i Norge, følte gutta i bandet at de var mer på hver sin planet enn de likte.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Det har vært mye sånn «stange-hodet-i-veggen». Prøve å få det til å fungere. Vi endte opp i Los Angeles forrige gang fordi vi var litt opprådde. Vi tenkte: «Hva faen skal vi gjøre?» Vi klarte ikke helt å komme dit selv. Vi tenkte at det kunne være bra å leie inn en produsent - men det viste seg at det var varierende hvor lurt det var rent kreativt. Folk likte jo resultatet, så det var kanskje rett å gjøre det akkurat da, forklarer Sivert. Han er ikke på noen måte misfornøyd med hva de har gjort.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Vi var litt i villrede da vi skulle spille inn plata, og tenkte at kanskje John Agnello kunne klare å snøre ting sammen for oss. Sånn at vi klarte å lage en plate, skyter Frode inn om følelsene før de dro til New York.
Det nye albumet er ute nå
Et lykketreff
- Vi hadde ingen forventninger. Vi hadde et knippe låter, men dro egentlig bare for å se hvor vi skulle begynne. At Robert hadde fått ham inn på radaren vår igjen viste seg å være et stort lykketreff. Det var så kult å være tilbake i Water Music igjen, og finne ut at vi hadde et band som endelig fungerte igjen. Jeg tror nok både Robert og jeg ikke nødvendigvis synes det var så veldig artig å bestemme alt selv, røper Sivert om sine soloprosjekter og Roberts karriere med sideprosjektet My Midnight Creeps.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Jeg vet at Robert la mye inn i My Midnight Creeps, men jeg tror nok han synes det var spesielt artig at Madrugada fant tilbake igjen.
De første årene da «En for alle - alle for en»-vibben var som sterkest, og viktig for at Madrugada fant sitt særpreg, pratet bandet mye sammen. Men etter hvert gjorde de som menn flest og sluttet å prate sammen. Da de kom til New York var det plutselig ikke nødvendig heller, og det overrasket alle tre at kjemien plutselig var der.
- Det å ha store vyer og legge for mye føringer har senere vist seg å være mer ødeleggende. Vi har spilt lenge sammen, reflekterer Sivert. Men Frode mener de fikk problemer på grunn av at praten forsvant. Fordi vennegjengen ikke lenger tenkte likt.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Da Jon gikk ut av bandet og vi skulle begynne å spille live uten ham, så føltes det som at vi spilte baklengs. Og da vi spilte inn «Grit» så ble det litt sånn dårlig kombinasjon av at en var helt ute i country, mens de andre befant seg andre steder. Vi befant oss på fire forskjellige planeter. Det er viktig å pushe platene man liker til hverandre. Det var så bra i begynnelsen, sier Frode og tror attityden de inntok på disse siste Madrugada-innspillingene, var viktig.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Robert Burås, Jon Lauvland Pettersen, Frode Jacobsen og Sivert Høyem
Gjennom en modningsprosess
Frode og gjør det klart at Robert var så fornøyd med innspillingene - at de hadde klart å fange bandspiriten igjen, gjorde at de ville beholde innspillingene mest som de var. At de hadde kameraten sin i tankene, hva han ville gjort, da de gjorde albumet ferdig.
Sivert Høyem og Frode Jacobsen er forsiktig i sine uttalelser om fremtiden. Eller om Roberts tragiske bortgang har fått dem til å se på sine egne liv i perspektiv. De vet ikke noe nå om de vil komme til turnere mer, eller om de vil gi ut mer musikk sammen som Madrugada. Kjemien virker uansett som den er styrket av noe.
- Vi har holdt på sammen lenge og tiden har bare flydd. Det jeg vet sikkert om fremtiden er at jeg ikke gidder holde på med dritt. Jeg vil ikke gi ut ting jeg ikke er stolt av eller kaste bort tiden min, kommer det med overbevisning fra Sivert
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Man etterlater seg noe når man spiller i et band som Madrugada. Konsertene og låtene betyr sikkert mer for enkelte fans enn for de to som er igjen i bandet.
Stusselig å være størst
- Det har til overmål ofte vært litt stusslig å være Norges største band. Da vi ble årets Spellemenn (de mottok hele tre Spellemannspriser i 2006, red.anm.) så jeg ikke snurten til verken Frode eller Robert på festen etterpå.
Mener Madrugada har oppnådd noe (Foto: Kenneth Simonsen, arkiv)
Jeg satt ett eller annet sted med ei champagneflaske og snakket masse med folk som jeg ikke kjente... Vi har i det minste oppnådd noe liksom, bryter Sivert av seg selv.
- I dag har vi tenkt å gjøre noe med det. I dag skal vi ut og feire, skyter Frode inn.
- Ja i dag skal vi ut og feire, istemmer Sivert med et tonefall som om dette med å stoppe opp og feire seg selv er noe de aldri har gjort før.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Vi har vært litt dårlige på å feire oss selv, men der var faktisk Robert veldig flink. Han lot seg lett begeistre og rive med, kommer det kjapt fra Frode før han blir stille og ser bort.
Sivert skryter av at Frodes stødige bass gjør mer av seg på «Madrugada», mens Frode skryter av Siverts stadig bedre timing som sanger, og trekker frem en så annerledes sammenligning som Frank Sinatra. Begge føler de det litt spooky å høre Robert Burås synge på sistelåta og åpne med strofen «I don't know when they put me in the ground».
- Det er klart at vi stadig føler på å sveve i et vakuum. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal begynne igjen nå, kommer det ærlig fra Frode.
- Vi var virkelig et band den gang Jon var med, og vi hadde akkurat nå fått den følelsen tilbake med Erland bak trommene. Jeg tror uansett at gamle fans vil kjenne igjen følelsen av det bandet vi var i starten.
Hva som vil skje fremover vil tiden vise.
Les også andre del av intervjuet, hvor bandet går mer inn på fortiden.
