Ensom? Akkurat som Arthur Alexander.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I mars 1993 stod jeg like ved den lave scenen på honky-tonken Broken Spoke på South Lamar boulevard i Austin, Texas. Broken Spoke er et landemerke i Texashovedstaden og et besøk i Austin er ikke komplett om du ikke har tråkket på det slitte tregulvet der texanere har danset twostep siden midten av 60-tallet. Ikke bare kan Broken Spoke skilte med at Western Swing-legenden Bob Wills har stått på scenen, selv Dronning Elisabeth av Englands entourage skal i sin tid ha testet stedets legendariske Chichen Fried Steak.
Men denne fredagen i mars 1993 ble scenen på Broken Spoke entret av en busssjåfør. En busssjåfør i meget godt humør. Årsaken til at den afro-amerikanske soulsangeren Arthur Alexander smilte fra øre til øre denne vårkvelden, var at han nettopp hadde gitt ut sitt første album på tyve år. Tyve år der han hadde funnet fred med Jesus og i tillegg altså jobben som busssjåfør.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNye Lonely Just Like Me var sluppet på Warners nye prestisjeetikett Elektra Nonesuch/ Explorer Series. Og enda bedre, den hadde allerede fått glitrende anmeldelser. Årsaken til at Arthur Alexander befant seg på denne desidert hvite musikkplassen, var at kontrakten med Elektra Explorer-etiketten gjorde ham til label-kollega av Texas country-sangeren Jimmie Dale Gilmore.
Gilmore arrangerte hvert år egne show under bransjetreffet South by South West og skulle du noen sinne treffe Jimmie, bør du spørre ham om han husker den gangen han introduserte sin gjest og gode venn Arthur Alexander på Broken Spoke. Arthur smeltet den smekkfulle bula med høydepunkter fra Lonely Just like Me og selvfølgelig sin absolutte evergreen, «You better move on». Mange av oss tilstedeværende måtte svelge og svelge igjen. The Great Arthur Alexander i egen høye, svært høye, person ga oss overlegne smaksprøver på hva som ligger i begrepet countrysoul.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det vi ikke visste der og da var at bare noen få måneder senere skulle Arthur bevege seg videre, move on, til den store jam-sessionen i himmelen. Arthur Alexander døde 53 år gammel 9. juni 1993, i Nashville, noen dager etter at han hadde blitt kjørt i sykebil fra et møte hos sin publisher. Hensikten med møtet hadde vært å skaffe Alexander tilbake rettighetene til hans egne sanger, rettigheter han hadde blitt fralurt på 60-tallet.
Arthur Alexander, en pioner i countrysoul, et musikalsk uttrykk verdt sin vekt i gull om dagen, ble gravlagt fire dager senere i hjemstaten Alabama. Presten Fred Perkins ledet begravelsen, som startet klokken 14.00 i Thompson and Son Funeral Home Chapel i Florence, Alabama.
Heisan, ikke nok med at du overvar en av Arthur Alexanders aller siste livespillinger, du deltok også i begravelsen hans, spør du kanskje nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Nei, så nært var ikke mitt forhold til Arthur Alexander. Grunnen til at jeg kjenner til disse detaljene fra Alexanders bisettelse, er at i Hacktone Records (Mark Olson , Pharo-hyllede Sterling Harrison) nye utgave av Alexanders tredje og siste plate, Lonely Just Like Me: The Final Chapter, så følger det med en faksimile av begravelsesprogrammet!
To av navnene blant kistebærerne denne junisøndagen har, i likhet med Arthur Alexander selv, risset sitt navn inn i populærmusikkhistorien, Donnie Fritts og Dan (feilstavet Don) Penn. Begge med nær tilknytning til det legendariske studioet Fame i Muscle Shoals, Alabama, som både musikere, låtskrivere og produsenter. Det var her Alexander spilte inn «You better move on» , som han slapp på Nashville-selskapet Dot i 1962. En sertifisert U.S. R&B Top ti hit og en sang som senere har blitt tolket av bl.a. Rolling Stones , Mink DeVille og Mark Knopfler . Fascinasjonen for Alexanders sanger delte Stones med the Beatles, som gjorde versjoner av to andre Alexander-originaler, «Anna » og «Soldier of Love».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det skulle likevel ta ti år før Arthur Alexander fulgte opp debutalbumet, også kalt You Better Move On, fra 1962. Det selvtitulerte albumet på Warner i 1972 var bra, men et eller annet gikk galt underveis og Arthur havnet på kjøret. I årevis gikk det rykter om den gigantiske mannen med den sjelfulle stemmen. 1) Han satt inne for mord; 2) Han var sperret inne på en mentalinstitusjon; 3) Han hadde funnet Jesus ; 4) Han var busssjåfør Cleveland.
På tidlig nittitall viste det seg altså at riktig svar var en kombinasjon av 3 & 4. Arthur Alexander var i ikke ubetydelig grad av den oppfatning at musikken hadde vært like mye en forbannelse som en velsignelse for ham. Det tok produsenten av Lonely Just Like Me, Ben Vaughn (også produsent av ABC Nyheters Årets Album, Mark Olsons The Salvation Blues) en smule innsats å overbevise Alexander om at det var noen som ville høre ham synge igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenÅret etter at Arthur Alexander døde kom det en hyllest-plate. Det sier noe om hvilken innflytelse han hadde på rockhistorien at følgende størrelser er å finne på Adios Amigo: A Tribute to Arthur Alexander; Roger McGuinn (The Byrds), Elvis Costello, Graham Parker, Chuck Jackson & Mark Knopfler, Frank Black (Pixies), Marshall Crenshaw, John Prine, Corey Clover (Living Color), Nick Lowe, Zucchero, Gary U.S. Bonds (sammen med Frank Black), Dan Penn & Donnie Frits og Robert Plant. Led Zeppelin-sangerens versjon av åpningskuttet på Lonely Just Like Me, «If it´s really got to be this Way», er en overbevisende forsmak på den musikken Plant tretten år senere gjør sammen med Alison Krauss, på dundersukessen Raising Sand.
Har du plukket opp Jim Fords The Sounds of Our Time, Hacienda Brothers What´s Wrong with Right eller de to samlingene Country Got Soul, bør du snarest føye Lonely Just Like Me: The Final Chapter til handlelista. Du får originalalbumet og 13 bonuskutt, inkludert en fantastisk versjon av «You better move on». Bonnier slipper herligheten i begynnelsen av februar.
