Sterling Harrison: «South Of The Snooty Fox» (Hacktone/BonnierAmigo)BLUES GROOVE
«The chitlin circuit» er et så innarbeidet begrep i afroamerikansk musikkbransje og show business at det er vanskelig å fastslå når det først kom i omløp. Sikkert er det i hvert fall at det oppsto i raseskillets USA en eller annen gang etter slaveriets avskaffelse. Det skriver seg fra den tiden det ble vanlig med organiserte turneer med svarte musikere i USA, og som på grunn av raseskillet ikke kunne opptre for svart og hvitt publikum samtidig. Det vil si at de kunne opptre for whites only. Og hvite kunne komme inn på svarte klubber hvis de ville og våget. Men svarte var rettsløse hvis de ville inn på hvite klubber.
Svineinnmat
Chitlin' er slang for chitterlings, «kokt innmat av gris», servert med masse tilbehør, en klassiker i soul food og southern cooking. Denne maten fikk de svarte musikerne servert på alle de segregerte stedene og hotellene hvor de spilte og overnattet. Nettverket av klubbene i Chitlin Circuit var primært i sørstatene, men også over alt ellers i amerikanske byer med betydelig afroamerikansk befolkning. Fra Duke Ellingston og Cab Calloway til Ray Charles, fra Sam Cooke til Otis Redding og The Temptations, fra The Supremes til B.B. King. Alle lærte de faget på The Chitlin Circuit .
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter hvert ble målet crossover fra the chitlin circuit til de store hvite arenaene og de hvite platekjøperne. Raseskillet ble opprettholdt i sørstatene helt opp til borgerrettighetskampene på 1960-tallet, men strukturelt ble det også opprettholdt i nordstatene, med svarte og hvite bydeler. Etter borgerrettighetsbevegelsen er USA sosialt sett fortsatt rasedelt. Slik hip hop-musikkens stereotyper avspeiler med all sin tydelighet i det som er dagens altdominerende popmusikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI dag opptrer alle store afroamerikanske artister for et rasemessig integrert publikum på store og små arenaer over hele USA. Når Grammy skal utdeles er amerikansk musikkbransje «one big happy family», og de svarte er synlige i alle ledd fra publikum til utøvere, fra anmeldere til produsenter og direktører. Men The Chitlin' Circuit eksisterer fortsatt med et voksent publikum som forblir lojale mot uttrykket i 1960- og 70-tallets såkalte southern soul, og hvor artister som en gang var høyt oppe på Billboard-listene fortsatt blir husket og verdsatt, og hvor det fortsatt kan dukke opp artister som kan nå et større publikum.
Artikkelen fortsetter under annonsenSterling Harrison
Sterling Harrison ble født i Richmond, Virginia i 1941, spilte inn sine første plater midt på 1950-tallet, gjorde noen soulsingler for Mercury-etiketten Smash på 60-tallet, og var til og med i stallen til Holland-Dozier-Holland da han gjorde tolvtommeren «Roll Her, Skate Her» på Motown. Ingen av utgivelsene hans gjorde noe av seg. Men han spilte med alle og ble en slitesterk liveartist på de svarte klubbene. Han kunne alle låtene til de store i sjangeren: B.B. King, Bobby Bland, Tyrone Davis, Johnnie Taylor. Da han spilte i Nashville hadde han en ukjent Jimi Hendrix på gitar. Han var på scenen med Otis Redding. Lowell Fulson og Millie Jackson var blant hans fans. Han skjønte at på The Chitlin' Circuit skal du ikke bare synge for folk, du skal levere et show. Han kunne imitere Nancy Wilson, Ed Sullivan, Barry White, Elvis og presidentene Nixon, Carter og Reagan og mange andre. På scenen i Los Angeles' svarte klubber hvor han til slutt etablerte seg, hadde han alltid minst tre kostymeskift. Dypt inne i ghettoen kunne du høre Harrison.
Artikkelen fortsetter under annonsenI 2001 utga Rhino Records antologien «Chitlin Circuit Soul», sedvanlig rikelig utstyrt med kommentert og illustrert booklet. Samlingen består av sentrale innspillinger med artister som Sterling Harrison framførte låter fra: Bland, Taylor og Davis, og andre stjerner som Latimore, Bobby Rush og Z.Z. Hill. I albumets liner notes utroper David Gorman, markedssjef Rhino, Sterling Harrison til L.A.s ubestridte konge av the chitlin circuit. Og det er Harrison som er på albumets omslagsbilde, og kunne han skryte, Rhino fikk smuglet inn en ikke-utgitt Harrison-låt på antologien: Bobby Bland-låten «There's A Rat Loose In My House».
«South Of The Snooty Fox»
Seks år senere, i 2007, har David Gorman startet det plateselskapet Hacktone med henblikk på å få fram utsøkt men vanskelig tilgjengelig amerikansk musikk. Han utgir retro-soulalbumet «South Of The Snooty Fox» med Sterling Harrison. Soulkjenneren Allen Larman skriver essay om Harrison, TV-manusforfatteren, soulkjenneren og bransjedoldisen Eddie Gorodetsky skriver en fantastisk beretning om å høre Harrison live på klubben hans som ligger i South L.A., sør for motellet Snooty Fox, - sørover på Western Boulevard - på bakrommet til restauranten M&M Soul Food på parkeringsplassen rett mot supermarkedet Food-4-Less. Dette er ikke The House of Blues. Her er ingen hvite.
Artikkelen fortsetter under annonsenDenne platen er sensasjonelt bra. Det er tidløs state of the art sørstatssoul. Gorodetsky er produsent sammen med Los Lobos-saksofonisten Steve Berlin, som også medvirker på noen spor. De har også tatt inn tre bakgrunnsvokalister, inkludert tidligere popprinsesse Rachel Sweet, og et par ekstra musikere på noen spor. Ellers er det Harrison og hans tette soulbluesband The New Breed som spiller, med gitarsjef Larry Johnson og keyboardsmester Al White og en særs kompetent rytmeseksjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenHarrisons posthume mesterverk
Dette albumet skulle gi Sterling Harrison det gjennombruddet han hadde ventet på. Hans forbindelser i bransjen var blitt slik at han kunne nå sitt crossoverpublikum, men like etter avslutningen av innspillingene, i 2005, dør han av kreft. Larry Johnson dør året etter. «South Of The Snooty Fox» er en posthum plate som vil bli stående som fullblods musikk i sjangeren. Den er et vemodig minne over en artist som i stor grad livnærte seg av tips i bakrommet til en soul food restaurant.
Artikkelen fortsetter under annonsenEddie Gorodetsky og Steve Berlin lot ham synge klassikerne fra kjernerepertoaret: «I Believe In You (You Believe In Me)», «There's A Rat Loose In My House» og «I'll Take Care Of You». Berlin foreslo Junior Parkers soultwist «Seven Days». Eddie Gorodetsky foreslo «Ain't Nobody Home».
Hovedsporet på platen var et forslag fra Gorodetsky. En en countryballade à la «Green Green Grass Of Home», en sang om barndomshjemmet med meterhøyt gress og sprukne vinduskarmer og flassende maling, en slik som Percy Sledge eller James Carr kunne gjort. Han valgte «The House Where Nobody Lives» fra Tom Waits' «The Mule Variations». Harrison kjente ikke til denne sangen, og han måtte høre Waits-versjonen noen ganger før den satt. Den brakte ham tilbake til barndommens Virginia., og han sang den live i en tagning. Når han sang Bobby Bland, var han minst like god som den hese Bland, når han sang Johnnie Taylor ble han like silkemykt forførende, men Tom Waits var så forskjellig fra ham at han måtte finne sin indre stemme, skriver Gorodetsky. Der fant han sin indre stemme. Hør selv.
Karakter: 9 av 10