Lukestar – «Lake Toba» (Phone Me/Tuba)Glitrende!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Oslo-bandet Lukestar har ulmet i den norske undergrunnen i over ti år nå, uten å ha kommet nærmere overflaten enn noen festivaljobber og en Zoom-turné. Dersom det finnes rettferdighet i musikkverdenen (noe jeg tviler litt på), burde det nye albumet «Lake Toba» løfte dette bandet opp i lyset en gang for alle. Dette er nemlig en real godbit av ei plate, en sprudlende og intens rakker.
Truls Heggero er vokalist (sopran, nærmest) i både Lukestar og kollektivet Truls and the Trees, og er dermed aktuell med to album denne vinteren. To album han kan være stolt av. Heggeros vokalmelodier er spenstige og spretne, og den til tider ekstreme falsettbruken viser en selvtillit og originalitet man sjelden ser maken til her på berget. Sammen med Yngve Hilmo og hans gitarvinder gjør Truls Lukestars lydbilde til en vegg av spennende vellyd. At de ikke ukjente Metronomicon-gutta Marius Ergo og Magnus Moriarty også er med på ballet gjør ikke akkurat gleden mindre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen nok snikksnakk - hva slags musikk dreier det seg om? Vel, nok en gang må den velfødde sjangerparaplyen indierock tas i bruk, selv om det er innslag av både fengende powerpop og særere postrock her. Å spesifisere nærmere blir vanskelig og nærmest misvisende dersom man ikke går ned på låtnivå, men felles for alle låtene er imidlertid at de er gitarbaserte og byr på friske og catchy melodier. Og at de er gode låter, ikke minst.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«White Shade» sparker i gang ballet, og en del vil kanskje kjenne igjen denne hiten fra radiospilling i høst - en lett vemodig, bittersøt gladlåt med perfekt samarbeid mellom rolige vers og The Shins-aktige refreng. Deretter er det tid for disco-postpunk i «Shape of Light» før «The Shade You Hide» tar skiva enda et hakk nærmere ren pop med tamburinrefreng og det hele, samt et gitartungt midtparti som sender tankene til norske Tvang og Infidels Forever. Apropos gitartungt - er det bare meg, eller har Oslo, med band som Snöras, JR Ewing, Sigh & Explode og nettopp Lukestar, avlet en egen stil innen hardcore/postpunk-gitar, der sammenflettede gitarlinjer og alternative grep foretrekkes framfor standard power chords? Elskverdig er det, uansett.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette trekløveret av låter legger lista høyt for resten av plata, men Lukestar innfrir. Den svevende «The Clouds Tell» kan minne om både Broken Social Scene og Amusement Parks on Fire, og det er jo ikke verst. Min favoritt er imidlertid «In a Hologram». Dette er en sang som får fram Lukestars låtskriverevner så vel som den veldig gode produksjonen som gjennomsyrer hele albumet - både melodien og lydbildet er akkurat passe skeive, og det fenger, driver og fascinerer om hverandre.
Alt i alt låter «Lake Toba» helstøpt, fokusert, ambisiøst og jevnt over storslagent. Lukestar utstråler en selvsikkerhet som tradisjonelt er veldig unorsk, men som kan minne litt om både 120 Days og Superfamily. I tillegg viser de stor meloditeft og gode låtskriverferdigheter gjennom hele albumet, og selv om det fortsatt bare er januar, vil det ikke forundre meg om dette blir stående som en av årets beste norske plater når vi skriver 2009.
