To timer som voksen

To timer som voksen
To timer som voksen

I løpet av to timer ble mitt eget liv snudd på hodet. Og livet til en kollega gikk tapt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Terroraksjonen i Kabul har satt dype spor. I sin første, meget sterke øyenvitneskildring forteller ABC Nyheters reporter Hans Henrik Torgersen (29) her om de to timene som endret hans liv:

Avgjørelsen om å reise med utenriksminister Jonas Gahr Støre til Afghanistan ble tatt i løpet av ett minutt. E-posten fra min nærmeste sjef kom noen dager før jul, og jeg var ikke i tvil - dette var noe jeg skulle være med på.

Forberedelsene ble omfattende, selv om de ikke tok mer enn cirka halvannen uke fra 2. januar til avreisen tidlig på morgenen søndag 13. januar.

Uansett hvor lang tid jeg hadde hatt, så hadde det vært helt umulig å forberede seg på det som skulle skje.

Jeg var spent da vi landet i Kabul. Dagen før hadde vi ankommet Pakistan og Islamabad, og jeg var spent da og.

Sent på kvelden tok jeg og fotograf Stian Lysberg Solum oss en tur utenfor hotellet. Det var første gang noen av oss var i byen, og etter å ha vandret litt fram og tilbake på gatene fant vi ut at det ikke var så mye å se, og vi gikk tilbake.

Før landing i Kabul måtte jeg spørre VG-fotograf Harald Henden hva som nå var praksis. Var det meningen at vi skulle ta på oss den skuddsikre vesten og hjelmen med en gang, eller hva var planen?

Nei, fikk jeg til svar. Ikke i Kabul. Det er helst i Meymaneh at man tar på seg slikt.

Som vanlig når man landet i et nytt land var den første halvtimen ganske kaotisk.

Journalistene lo litt av at resten av kortesjen kjørte fra ossBussturen fra flyplassen til Serena Hotel gikk fort. Vi som var om bord i bussen forbeholdt journalistene lo litt av at resten av kortesjen kjørte fra oss.

Påstanden som bussjåføren hadde kommet med, om at han hadde kjørt i slike kortesjer mange ganger og fulgt dem helt fint, virket som en direkte løgn, gjort av noen som trenger pengene mer enn sitt eget rykte.

Da vi kom inn på hotellet reagerte i alle fall jeg på at plassen mellom den ytre muren på området og lobbyen var såpass stor. Ved porten sto en rekke sikkerhetsvakter og kontrollerte biler som skulle inn.

Ved siden av så jeg en sikkerhetssluse som var avansert til å være på et hotell. Den var både større en vanlig og tydelig laget med tanke på at ingen uvedkommende skulle komme seg inn.

Etter å ha kommet inn på hotellområdet var det som om den lille usikkerheten jeg hadde hatt etter å ha landet i Kabul, ble borte.

Romnøkkelen lå klar, og kort tid etter var jeg installert på et stort og flott hotellrom.

Rommet var såpass imponerende at jeg tok et bilde av det på min mobiltelefon, og forsøkte å sende det hjem til min samboer, sjefene og foreldrene mine.

Se på luksusen her, var tanken.

Meldingen gikk ikke gjennom.

I ettertid synes jeg det var bra. Sjokket ble stort nok for de som sto meg nær.

Etter å ha fått bagasjen på rommet, gjennomført en briefing med de andre journalistene og UD, var det tid for en liten hvil.

Vekkerklokka sto på 18.05, ti minutter før vi journalister skulle møte Jonas Gahr Støre etter hans møte med den afghanske menneskerettighetskommisjonen.

Et halvt minutt etterpå våknet jeg av et smellJeg sovnet som en stein. Da klokka ringte var jeg ikke helt sikker på hvor jeg var, bare veldig trøtt. Jeg trykte på slumre-knappen på mobilen, men bare et halvt minutt etterpå våknet jeg av et smell.

Jøss, tenkte jeg. Så rart at vi skulle bli vitne til en terroraksjon i Kabul i dag.

Smellet var såpass dempet at det aldri slo meg at dette skjedde på hotellet. Så begynte skytingen.

Jeg har hørt skuddvekslinger før, men intensiteten i skytingen imponerte meg.

Forsiktig hoppet jeg ut av sengen og bort til døren ut til gangen. Satte meg på huk, åpnet døren forsiktig og gløttet ut. Litt lenger bort i gangen så jeg en av PST-folkene storme ut av rommet sitt.

Den skuddsikre vesten forsøkte han å ta på seg i fart, mens den andre hånda holdt i automatgeværet.

- Nå smeller det, ropte han via radioen sin til de andre PST-folkene.

- Jeg er på vei.

Nå var jeg helt sikker på at dette gjaldt oss. At dette var et angrep mot hotellet jeg, mine kolleger og ikke minst Norges utenriksminister bodde på.

Raskt gikk jeg mot vinduet.

I dag husker jeg ikke sikkert, men jeg mener jeg tok med meg kameraet på veien bort. I det jeg skal ta i gardinen for å trekke den til side, smeller det.

KABOOOM!!!

Trykket fra eksplosjonen slår meg i brystet, det er i alle fall det jeg tror jeg kjenner. Det kan være frykten som slår i meg.

Flammene utenfor vinduet mitt står så høyt at jeg ser opp på eksplosjonen.

Raskt kaster jeg meg ned på kne. Finner fram telefonen. Finner fram nummeret til Scanpix-fotograf Stian Lysberg Solum og ringer.

- Hva skjer? Ser du noe, spør jeg.

- De angriper her. Det var en bombe rett utenfor lobbyen, roper han tilbake.

- Kom deg unna, kom opp, rekker jeg å rope, før jeg skjønner at skytingen gjør det vanskelig for ham å høre hva jeg sier.

- Jeg er ved heisen nå, sier Stian, før han plutselig blir borte fra telefonen.

Skytingen fortsetter med voldsom intensitet. Den høres altfor nært ut.

- Han skjøt på meg, sier Stian.
- Det var en sikkerhetsvakt som skjøt på meg, roper han
- Han skjøt på meg, sier Stian.

- Det var en sikkerhetsvakt som skjøt på meg, roper han på telefonen.

En sikkerhetsvakt, tenker jeg. Det må jo være feil. Kanskje skjegget til Stian har ført til at noen har trodd han har vært Taliban?

- Kom deg opp hit, roper jeg tilbake, før vi legger på.

Raskt går jeg bort til døra, og når jeg ser ut ser jeg Stian fikle med nøkkelkortet sitt.

- Stian, roper jeg, mens jeg småløper mot ham.

Han snur seg.

Sjokket står å lese i ansiktet hans, og garantert i mitt også. Sammen går vi tilbake mot mitt rom.

Etter å ha snakket kort sammen blir vi enige om at vi må komme oss ned for å se hva som har skjedd.

Utrolig nok må jeg spørre Stian om han synes jeg skal ta på meg skuddsikker vest og hjelm.

I ettertid virker det helt merkelig at jeg ikke skjønte det, men sånn var det.

Etter at jeg har fått på meg utstyret går vi til Stians rom. Skytingen har stoppet nå.

Raskt får han på seg utstyret, mens jeg prøver å ringe UDs pressesjef Anne Lene Dale Sandsten. Telefonnettet er opptatt, er beskjeden jeg får.

Stian har fått på seg hjelm og vest.

Vi går ut på gangen igjen.

Det er ingen rop om hjelp, ingen skyting. Ingenting. Noe er skikkelig galtDet er veldig stille nå. Det er ingen rop om hjelp, ingen skyting. Ingenting. Noe er skikkelig galt.

Når vi kommer til heisen blir jeg redd. Skikkelig redd. Jeg argumenterer med at heisen tar oss rett ned i en helt uoversiktlig situasjon. Vi blir bare kastet ut i det. Vi bør ta trappen, mener jeg.

Stian og jeg ser sammen ned i trappegangen. Det er vindu over hele greia, som vender ut mot plassen der den store eksplosjonen skjedde.

Stian har ingen problemer med å overtale meg om at heis er flott.

På hver vår side av døren trykker vi oss mot veggen når døren går opp.

Med en gang ser vi Harald Henden og Per Olav Ødegård fra VG. Mellom dem ligger en person som tydeligvis er skutt. Det er en del blod på gulvet, og bak Henden et tydelig blodspor der personen har blitt dratt bortover.

Vi går nærmere.

Jeg ser ansiktet til personen og kjenner igjen kollega Carsten ThomassenJeg ser ansiktet til personen og kjenner igjen kollega Carsten Thomassen.

Han er veldig blek. Svetteperlene renner nedover ansiktet hans. Han ser svak ut. Veldig svak.

Henden holder på å klippe opp buksene til Carsten. Han prøver fortvilt å få oversikt over skadene. Allerede har han fått lagt bandasje på venstrearmen til den skadde. Det har blitt lagt trykk på et sår på magen, og holdes press på et sår i ryggen.

Henden og Ødegård prater hele tiden med Carsten, mens en av dem gir beskjed til meg og Stian om at det ikke er nok forbindinger der de er.

Vi trenger også en lege, og evakuering så kjapt som mulig.

Raskt reiser jeg og løper fram mot hjørnet til gangen der Carsten ble skutt.

Jeg setter meg på kne, og kikker begge veier.

Det er ingen der.

Så ser jeg noen i lobbyen. De har ikke våpen.

Raskt kaster jeg meg ut fra skjul, og løper mot lobbyen. Så snart jeg når de høye vinduene som er vendt ut mot plassen kaster jeg meg ned på kne, og glir bortover gulvet, mens jeg lener meg så langt ned som mulig.

Jeg tenker at en mindre blink er vanskeligere å treffe. Jeg stopper bak en solid blomsterkasse. Herfra prøver jeg å rope til de to-tre personene som befinner seg i lobbyen.

En skadet mann kommer stotrende inn fra plassen utenfor. Jeg peker ham i retningen der Carsten og de andre er.

Jeg ser en av hotellets sikkerhetsvakter komme gående. Han roper at vi bare skal komme oss i kjelleren, mens han veiver med pistolen sin.

Han er en stor mørkhåret vestlig mann. Han ser redd ut. Jeg prøver fortvilt å forklare at vi trenger bandasjer, lege og hjelp.

Responsen uteblir.

Plutselig ser jeg TV 2s Fredrik Græsvik. Også han ser alvorlig oppskaket ut, men han virker som om han er i kontroll over situasjonen.

Han er også på jakt etter forbindinger.

Han forteller at en ansatt i UD er alvorlig skadet, og har mistet mye blod. Han trenger øyeblikkelig legehjelp.

Sammen går vi bort til stedet der UDs mann får behandling.

To sikkerhetsvakter som bor på hotellet sitter på huk. De forsøker fortvilt å stanse blødningen.

En norsk kvinne, som bor og jobber i Kabul, holder hodet til den ansatte, og snakker med ham. Han ser dårlig ut.

Skadene ser voldsomt omfattende ut, og det er mye mer blod her på stedet, enn der Carsten ligger.

Vi får forklart at det er vår kollega det er snakk om.

TV 2s fotograf Åge Aune får etter hvert kommet seg i resepsjonen og hentet et nytt nøkkelkort til hotellrommmet. Begge de TV 2-ansatte lot nøkkelkortene ligge igjen da de sprang ut etter den første eksplosjonen.

Selv går jeg tilbake til Carsten for å hjelpe til.

Harald Henden er den av oss som har mest erfaring, og på en flott måte tar han styring med situasjonen,

Etter å ha klippet av buksene til Carsten har han funnet nok et skuddsår.

Han ber meg legge trykk på såret på ryggen, mens han forsøker å stoppe blødningen på beinet.

Dette har jeg aldri vært med på før, rekker jeg å tenke før jeg forsøker å legge så mye trykk jeg klarer på såret på ryggen.

Jeg prøver så godt jeg kan å stoppe blødningen.

Samtidig følger jeg med på hva Harald gjør, jeg ser skuddsåret som har kommet lengst ned på låret.

Dette er alvorlig.

Allerede har Harald, Per Olav og Stian gjort det samme. Tor Arne Andreassen fra Aftenposten det samme.

Noen har ringt hjem til redaksjonen allerede.

I dag husker jeg ikke om jeg gjorde det. Det kan hende. Kanskje ikke.

Åge Aune og Fredrik Græsvik kommer til stedet.

Med seg har de mer førstehjelpsutstyr. Åge har pulver som virker levrende på blod.

Samtidig prøver Harald å få stoppet blødningen i benet.

Bandasjen er på, nå er det bare å stramme noe lenger opp på beinet slik at blodtilførselen blir mindre.

Vi trenger noe å stramme av med. Vi prøver med en penn. Den ryker.

Vi må ha noe annet.

En av sikkerhetsfolkene som hjalp den UD-tilsatte kommer til. Han plukker opp et magasin fra en AK-47. Vi bruker det.

Magasinet kommer fra Carstens gjerningsmannI ettertid skal det vise seg at magasinet kommer fra Carstens gjerningsmann.

Nå har jeg fått krampe i begge beina.

Jeg spør om Per Olav kan ta over. Det gjør han.

Jeg reiser meg.

For kort tid siden kom en større gruppe afghanske politimenn forbi. De virker skvetne. Det gjør meg mer skvetten.

Situasjonen føles ikke spesielt bra.

Noen har snakket med UDs folk. Vi har fått tekstmeldinger. Utenriksministeren er trygg. Akkurat det føles veldig bra.

Vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg fryktet at dette var et angrep mot oss. Mot Norge.

At han er trygg virker der og da som en seier.

Nå kommer en gruppe amerikanere til stedet der vi er. De er fire stykker. En er sanitetsmann. Han får rom ved Carsten og setter i gang sitt arbeid.

Han har utstyret.

Vi tenker at dette skal gå bra.

Jeg sender tekstmeldinger hjem til Norge. Ingen av mine har hørt om saken ennå, så meldingen som sier at jeg ikke er skadd, fremstår nok som både kryptisk og forvirrende for mamma, pappa og samboeren min.

Jeg ringer redaksjonen min. Jeg snakker usammenhengende.

Jeg prøver å forklare hva som har skjedd. Jeg vet ikke om jeg klarer det, vet ikke om det jeg sier bærer mening.

Jeg blir forbannet fordi jeg blir bedt om å ringe noen andre i redaksjonen.

Hvorfor i helvete kan man ikke bare gi telefonen videre.

Jeg er fortsatt redd merker jeg.

Vi snakker om saken. Jeg tenker på samboeren min.

Jeg tenker på situasjonen som pågår, jeg klarer ikke å fokusere på saken.

Jeg ber redaksjonen stille meg spørsmål.

De har hørt om angrepet nå, kanskje de klarer å stille de riktige spørsmålene. De vet hva som er kjent, de vet hva de lurer på.

Det virker ikke sånn.

Jeg legger på, jeg må snakke med de amerikanske soldatene.

Jeg må snakke med samboeren min.

Amerikanerne vet ingenting. De er bare fire. Afghanerne er mange flere.

Soldaten med hes stemme er gammel. Minst 40 år. Han ser redd ut.

Det gjør de andre også.

Noen tar et bilde av Carsten.

Sanitetsmannen ber ham stikke, og sier vi må bli kvitt journalistene. Jeg smilerSanitetsmannen ber ham stikke, og sier vi må bli kvitt journalistene. Jeg smiler.

Nei, la oss ikke bli kvitt journalistene.

Amerikanerne mener Carsten er stabil. Han har fått oksygen. Han har fått intravenøs næring. Blødningen er stoppet. De drar videre.

Fortsatt har vi ikke fått noen båre.

Vi har ingen kontakt med noen som kan si når Carsten kan fraktes bort.

Vi vet ingenting. Vi er alene igjen.

Jeg blir ringt fra redaksjonen. Visst nok skal det være en selvmordsbomber igjen i bygningen. Flott. Hva faen gjør vi da?

Jeg tror nesten ikke på det. Jeg spør en amerikansk soldat. Han bekrefter at de har den samme meldingen.

Ikke bra.

Litt mer tid går. Flere soldater. Afghanere med våpnene hevet løper forbi oss, kommer gjennom alle mulige slags dører rundet oss, ned trapper og så videre.

Det føles ikke trygt.

Så kommer flere amerikanere. Mange av dem nå.

En lege setter seg ned ved Carsten. Han ser på ham, sier han må tas ut derfra straks. Må til kirurg.

Det snakkes med baser. Et helikopter kan komme.

Vi må bare få ham til fotballbanen på Isafs hovedkvarter i Kabul, og derfra kan han flys til Baghram-basen. Der er det kirurg.

Noen snakker med de norske. De har en Sisu (pansret personellkjøretøy) på vei tilbake. UDs mann er fraktet til det tsjekkiske sykehuset på KAIA (Kabul international airport).

De har kommet tilbake nå.

Det diskuteres hva som er best. Carsten ligger på en båre nå. Det tar ti minutter å frakte ham til KAIA. Lenger til Baghram.

Vi bestemmer oss. Amerikanske soldater hjelper til, mens Stian, Åge, Fredrik, Tor Arne og Harald bærer Carsten ut på hotelplassen og til de norske soldatene.

Jeg og Per Olav står igjen. Vi ser på stedet der skoene til selvmordsbomberen står igjen.

Det er nesten ingenting igjen av ham. Bare en bit av et kneDet er nesten ingenting igjen av ham. Bare en bit av et kne.

Det er ganske mye blod like ved der vi står.

Og glass overalt.

Det er kulehull i alle tenkelige retninger.

Dynamikken i angrepet er ikke lett å forstå akkurat nå.

Mens vi står blir en mann i bar overkropp hundset av gårde av afghanske soldater og politi. Det har gått nærmere to timer.

Jeg har blitt voksen.

Senere roer ting seg. Vi får etter hvert mulighet til å komme oss i kantinen der Jonas Gahr Støre har blitt holdt. Vi får vite mer av hva som har skjedd. Vi får snakket med de andre.

Blackwater i samarbeid med PST. Det føles trygtEtter en stund har klokken blitt 22, og vi blir eskortert av et lag fra sikkerhetsselskapet Blackwater i samarbeid med PST. Det føles trygt.

Vi ser skadene på hotellet. Det er relativt lite skader i forhold til det man skulle tro. Mange kulehull, men strukturen ser grei ut.

Vi kommer oss i bilene. I baksetet på Landcruiseren slapper vi nesten av.

Jeg kommer til å tenke at nå er det bare en ny bombe som kan ta oss. Hjertet er halvveis opp i halsen fremdeles. I det vi kommer til KAIA slipper den verste redselen taket.

Vi er faktisk glade.

Så får vi vite at Carsten er død.

Til Carstens pårørende: Jeg beklager så inderlig at det gikk som det gikk. Hjertet mitt blør for dere. Tilfeldighetene ville dere så uendelig vondt denne gangen.

Personvernpolicy