Og vinneren er...

<p>(Foto: nrk)</p>
(Foto: nrk)

I ukens Full av fuzz vedder Tom Skjeklesæther en kasse kaniner på at 50 prosent av norsk TV-underholdning handler om å vinne eller tape.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av de aller beste vitsetegningene jeg har sett noensinne er skapt av amerikaneren Dan Pirraro, også kjent som Bizarro.

Den viser en kar som har havnet i helvete, og som til sin store overraskelse oppdager at det står en mengde TV-apparater spredd blant de noe mindre overraskende flammene.

-Jøss, dere har TV her altså, sier mannen, som en stakket stund håper at oppholdet ikke skal bli så ille som han fryktet. Da svarer djevelen som har som oppgave å ta i mot nyankomne:

-Det finnes ingenting annet her enn TV..

Undertegnede har et..skal vi si..avmålt forhold til konkurranseidrett. Min manglende interesse for hvem som går fortest på ski, slår pucken i nettet eller treffer blinken i skiskyting, gjorde at jeg i 1994 oppholdt meg et helt år i Austin, Tx, som OL-flyktning.

Mens majoriteten av nordmenn enten frøs nøttene av seg på Lillehammer eller satt klistret til skjermen, nøt jeg utendørs bar-b-q, god musikk og Shiner Bock under klimatiske vinterforhold som var sammenlignbare med en grei norsk sommer. Alt jeg fikk med meg av Vinter -OL, var rapportene som mora til David Letterman sendte hjem. Det beste med dem var at det var revnende likegyldig for henne hvem som vant og hvem som tapte.

Det jeg ikke var klar over under min flukt til Texas, var at OL på Lillehammer bare skulle bli opptakten, at Norge i årene som skulle komme ville forandre seg til en nasjon som er monomant opptatt av vinnere og tapere.

Tretten-fjorten år etter «folkeeventyret» på Lillehammer har toppidrettsideologien erobret tilnærmet hver tomme med sendeflate på TV. Det initieres snart ikke et underholdningsprogram på TV som ikke har til hensikt å munne ut i en kåring av nettopp vinnere og tapere. Jeg er redd for at Det Moderne Norske Mennesket rett og slett blir svært rastløst om et TV-program ikke ender opp med en klar avgjørelse, at en person, eller et lag, kan strekke hendene i været.

Overdriver jeg sier du? Selv toppene i politikk og næringsliv er innforstått med at det er tilnærmet bortkastet å være på TV om konkurranseelementet ikke er tilstede. Vi var veldig nær en politisk boksekamp da Statsminister Stoltenberg møtte kolonialbaron Rimi-Hagen til en runde ideologisk sparring på TV for en uke siden. OK, det var lett for alle å høre at Stoltenberg bokset i hjemmeringen og like innlysende at Rimi-Hagen burde ha lyttet mer til egne trenere (NHO?) og latt det forslitte «Norge, den siste Sovjet-stat»- argumentet ligge igjen i garderoben.

Hurra for musikken? (Foto: Scanpix)Hurra for musikken? (Foto: Scanpix)

Men underholdende syntes man at tildragelsen var, og dagen etter kunne de politiske kommentatorene meske seg i selvfølgeligheter om den verbale boksekampen og dele ut poeng. Hagen- Stoltenberg 0-5.

Det forholder seg altså slik at vi nå druknes i konkurranseprogrammer på TV. Det skulle vært interessant å måle hvor stor del av den totale sendetiden av en gjennomsnitts ukes TV som går med til å kåre vinnere og tapere. Slå sammen den massive sportsdekningen og TV-underholdningbransjens allehånde påfunn uti konkurranseriet og jeg er villig til å vedde (der snek konkurranseaspektet seg inn også her hos Full av fuzz) en kasse kaniner på at prosentandelen konkurranse-TV er godt over 50%.

De siste månedene har vi blant annet blitt fallbydd Idol , Lyden av Lørdag , Kvitt eller Dobbelt (som har tatt på seg oppgaven å sørge for rekrutteringen, ved å fokusere på barn med usunne kunnskapsoppheng), en teater-skuespillerkonkurranse jeg ikke husker navnet på, Vil du bli millionær, Deal or no deal, kjendis-karaoke (Den der renessansekunstneren Marianne Aulie klarte kunst-stykket å trekke seg på grunn av konkurransens manglende seriøsitet). Nå er vi godt i gang med Den Store Klassefesten og Melodi Grand Prix i stadig sterkere bulimisk utgave.

De store, lengelevende underholdningssatsingene på NRK og TV2, Beat for Beat, Nytt på Nytt og Senkveld, har alle konkurranser som mer eller mindre bærende elementer. Selv når det er helt uten betydning for programmets innhold, slik tilfellet er med ofte svært morsomme Nytt på Nytt, må det for en hver pris kåres en vinner og en taper.

Det er bare et tidsspørsmål før Dagsrevyen også må bøye seg for presset; Dagens hardeste politiske uppercut, Dagens verste selvmordsbomber, Dagens største bedriftsnedleggelse. Det hele avrundes av Meteorologiske som kårer Dagens Beste Vær.

Stem nå..

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy