Drive-By Truckers: «Brighter Than Creation's Dark» (New West / Playground)

Truckin'

<pDrive-By Truckers er en låtskriver mindre, men har slettes ikke problemer med å fylle deres siste album til randen med sørstatsrock og countryklisjéer.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvor ble det av redigeringsevnen? Forsvant den med Jason Isbell, mannen bak Drive-By Truckers største øyeblikk? Borte er den uansett, og i butikkhyllene står «Brighter Than Creation's Dark»: 75 minutter med ny musikk fordelt på nitten låter. At dette blir for mye å svelge for selv den mest innbitte sørstatsrocker i ett jafs, er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er om plata likevel inneholder et tilstrekkelig antall numre som holder tilstrekkelig DBT-klasse, etter fallhøyden bandet har skapt for seg selv i årene etter millenniumsskiftet.

Svaret er ja. «Brigher Than Creation's Dark» er en bedre plate enn forgjengeren «A Blessing And A Curse». Dessuten er den bedre enn Jason Isbells solodebut, mye takket være Isbells (forhenværende?) livsledsagerske Shonna Tucker. Hennes bidrag som korist, vokalist og, ikke minst, låtskriverske er et etterlengtet frisk pust i Drive-By Truckers-lydbildet. Av platas nitten låter står Tucker bak tre, alle over gjennomsnittet. Mike Cooley er som vanlig solid med alle sine sju bidrag. Bandets de facto leder, Patterson Hood, har skrevet ni låter våre kritiske ører har hørt før - ingen av de bedre enn «Before The Money Came», låta han skrev til Bettye Lavette på hennes plate med Drive-By Truckers fra fjoråret. Tematisk holder han seg innenfor trygge grenser, fra kone og to barn i åpningslåta til kone og tre barn i hans neste bidrag som kommer som låt nummer tre.

Så er det dette med å gi plater, og spesielt veldig lange plater, nok tid til å sette seg i nynnemuskler, rockefot og tårekanal. Fem-seks gjennomspillinger av «Brigher Than Creation's Dark» har ikke vært nok til å få et vanntett grunnlag for å vurdere den, men en sekvens ser ut til å åpne seg mer og mer for hver runde i spilleren. Det startet med en fascinasjon for Shonna Tuckers glimrende «Home Field Advantage» før den utvidet seg videre til låta før, «Bob». «Bob» er klisjéfylt på grensen til det uutholdelige, men jeg svelger den fortsatt rått.

Før «Bob» kommer «Self Destructive Zones», som har utviklet seg til den foreløpige favoritten. Og slik går det, dag for dag dukker det opp nye gromlåter i mylderet av countryklisjéer og sørstatsrock. Stones-pastisjen «3 Dimes Down», nødvendig lette «Perfect Timing» og umiddelbart klamme «Daddy Needs A Drink» passerer alle Frode Vikens test. (Når DDEs Frode Viken får en idé til en låt, går han ut og klipper gresset en times tid. Om låta fortsatt sitter klistret, setter han seg ned for å jobbe videre med låta. Viken har sannsynligvis den fineste hagen i Namsos.)

Nevnte jeg at alle favorittlåtene som hittil har blitt nevnt kommer på platas første halvdel, alle som en? Ikke det, nei. Det er ikke gitt at grunnen er fordi andre halvdel er markant svakere. Problemet er å sette av tid til fem kvarter lytting. De neste to ukene skal jeg heller starte med låt nummer ti. Sannsynligvis finnes det en og annen låt som åpenbarer seg etter noen runder, der også.

Her og nå får jeg rett og slett bare gi «Brighter Than Creation's Dark» den sterke karakteren sju av ti. De har tross alt «Home Field Advantage».

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy