Romantikeren

Romantikeren
Romantikeren

ABC Nyheter har snakket med Simon Aldred, frontfiguren i britiske Cherry Ghost som erobret niendeplassen da musikkredaksjonen oppsummerte 2007.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg møter Simon Aldred, vokalist, låtskriver og gitarist i det britiske bandet Cherry Ghost , på Sentrum Scene i Oslo. Bandet som takket være sitt debutalbum «Thirst for Romance » klatret til topps på min selvsnekrede pall og erobret niendeplassen på musikkredaksjonen fellesliste da året 2007 skulle oppsummeres. Når jeg truer med å forlate rommet fordi Simon ikke er spesielt engasjert i sitt lokale fotballag Bolton Wanderers, ler han godt og setter seg rolig ned i sofaen ved siden av meg. ( Se og hør «4 am » og «People Help The People»)

Med tanke på at det norske folk har falt pladask for Richard Hawley, burde Cherry Ghost ligget under en haug juletrær i år. Men den gang ei. For Cherry Ghost, som har fått mye bra presse i hjemlandet, har fått uforskammet lite oppmerksomhet her til lands der man synes mer opptatt av store pupper, Idol og den siste hypen, enn god og evigvarende musikk. Men altså; liker du Richard Hawley, Sivert Høyem og band som Tindersticks og Lambchop, vil du garantert gi «Thirst for Romance» en skikkelig klem allerede etter første lytting.

Romantisk lengsel

Side om side i sofaen spør jeg Simon om tittelen, «Thirst for Romance». Hva legger han i den?

- Vi bestemte oss ikke for tittelen på plata før rett før deadline, svarer Simon. - Jeg ønsket egentlig ikke å gå for den enkleste løsningen, å plukke tittelen på en låt, men «Thirst for Romance» fanget opp mye av essensen av hva albumet handler om.

- Ideen bak albumet var ment som et uttrykk for opprør, en bestemt holdning, et ideal. «It's kind of a rock'n'roll statement», sier Simon med overbevisning. - Det handler om å være modig nok til å strebe etter noe som ikke finnes i våre daglige vestlige rutiner der det meste er rimelig kalkulert. En modig holdning, et sterkt ønske, et ideal det er verdt å strebe etter. Noe jeg føler gjenspeiles på coveret ved hjelp gutten og de røde og sorte fargene. Og i tekstene på plata. Simon ser på meg og smiler. Og jeg tenker: så deilig at det fremdelse finnes romantikere blant oss. Folk som prøver å se verden fra en liten holme ute i havgapet.

Er dette noe som gjenspeiles i deg også, spør jeg, selv om jeg vet svaret på spørsmålet.

- Ja, det tror jeg. Men det er vel noe som på en eller annen måte gjelder de fleste av oss. Mangler du tørsten etter det romantiske, vil du lettere forstå behovet enn en som allerede er i besittelse av den, svarer Simon før han tar en liten tenkepause.

- Jeg forstod hva det innebar, ikke fordi jeg har hatt en spesielt vanskelig oppvekst, snarere tvert i mot. Men det var perioder før innspillingen av «Thirst for Romance», flere år med «pretty reclusive state of being» og veldig lite penger, der jeg stort sett ved hjelp av staheten og besluttsomheten min kjempet meg videre. Det ble på en måte en form for flukt. I denne perioden var det veldig viktig for meg å strebe etter et slikt ideal, og uten min besluttsomhet hadde neppe «Thirst for Romance» blitt en realitet.

Denne lengselen, eller kanskje bedre streben, har med andre ord ikke alltid vært der?

- Nei, det har den ikke. Og vårt neste album vil bli veldig annerledes. Vi har allerede skrevet trefjerdedeler av albumet, og det har en mye mørkere klangbunn.

Substitutter og distraksjoner

Flere av tekstene på «Thirst for Romance» bærer i seg undring rundt eksistensielle problemstillinger som for eksempel religion og tanker om evigheten. Hvor kommer det fra? undrer jeg.

- Jeg gikk på en religiøs skole og begynte å gå i kirken allerede som liten gutt. Og selv om jeg ikke er en religiøs person, er det interessant hvordan ting fungerer som substitutt for et tomrom. Man trenger svar, tanker om evigheten, en eller annen form for definisjon, grader av håp. Noen får det fra menneskelige relasjoner andre vender seg til Gud, sier Simon og tar en slurk av Farrisen som ligger mellom oss på sofaen.

- Sangen «Roses» er basert på et essay av Albert Camus, som naturlig nok er langt mer komplisert enn teksten min. Temaet er at vi søker distraksjonene for at livet skal få mening. Man må på en eller annen måte akseptere at livet er absurd. Essensen i Camus' essay er at livet er langt mer sannferdig og virkelig uten falske forhåpninger og myter som kun fjerner oss fra virkeligheten. «Roses» handler delvis om disse problemstillingene, og er nok den mest negative låta på albumet. Det finnes mer håp i de andre sangene.

Når jeg skyter inn at dette ikke nødvendigvis er en negativ livsanskuelse, heller en mer realistisk en, nikker Simon enig. Bolton-gutten som med unntak av de mer rocka låtene, «Alfred The Great» og «Here Comes The Romans», der hele bandet har bidratt, har skrevet låtene på «Thirst for Romance».

- Det har blitt mer og mer til at vi skriver som et band. Og uten å virke kynisk, med tanke på hvordan platebransjen fungerer, er man nødt til å kaste inn et par trojanske hester. Livet blir mye enklere da. Og vi liker jo uansett rock'n'roll. Jeg våkner ikke alltid opp og føler meg melankolsk, jeg er aldri helt den samme personen, ting forandrer seg hele tiden. Låtene jeg skrev med bandet, som jo er vennene mine, var «more fun» enn dem jeg skrev alene som nok ble mer intense.

Har du noen favorittøyeblikk fra tiden i studio?

- Først og fremst var det en utrolig fin opplevelse å være i studio og drive med det man liker aller best. Nesten litt som en renselse faktisk, i og med at mange av låtene er ganske gamle. Det var veldig tilfredstillende da «Mathematics», den mest utfordrende låta å spille inn, var ferdig. På «Dead Man's Suit», som ble spilt inn to måneder etter de andre, trengte vi fire helt forskjellige tilnærminger før vi var fornøyde. Men som sagt, det var utrolig givende å være i studio med vennene sine, og jeg kan knapt vente med å gå i studio igjen.

Sterke låter på gang

Hvordan vil du selv beskrive musikken dere spiller?

- En form for soulmusikk, er nok den beste måten å beskrive den på. Utenom det vet jeg egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne. Vi fordøyer musikk som har inspirert oss og legger til litt av oss selv. På det neste albumet har vi en klarere idé om hvordan det skal låte enn på «Thirst for Romance» der vi mer tok en låt av gangen. Det neste albumet blir mørkere både med tanke på tekstene og lydbildet. Fordi låtene er skrevet i den samme perioden vil utrykket også bli mer helhetlig. Litt mer rock'n'roll, jeg kan nesten ikke vente, vi har nemlig noen veldig sterke låter på gang.

Cherry Ghost har fått bra oppmerksomhet i England. To av singlene deres har for eksempel blitt spilt mye på både Radio 1 og Radio 2.

- I England vet folk hvem vi er, noe vi må bygge videre på på de neste to-tre skivene. Vi har aldri sett på oss selv som «the next big thing». Vi påstår ikke at vi er verdens beste band, «but we'll die trying». Det handler først og fremst om å være realistisk. Vi utvikler oss hele tiden og må være modig nok til å gjøre ting annerledes.

Hører du på mye annen musikk?

- Jeg kjøper ofte musikk, minst to-tre skiver i uka. Hører mye gospel. Den siste skiva til the National er det beste albumet jeg har hørt så langt i år. Et fantastisk album. Liker også veldig godt Bill Callahans nye plate, «Woke On A Whaleheart». Jeg er også veldig bevisst på å høre på musikk som høres veldig annerledes ut enn Cherry Ghost. Som for eksempel heavy og hip-hop. Man må prøve å utvide horisonten musikalsk så man ikke gjentar seg selv. Ved å høre på andre typer musikk gir man seg selv flere muligheter til å utvikle seg musikalsk. Når det er sagt, det er deilig å høre på rock'n'roll band type Kings Of Leon også. Kjøper nok mest nye ting, selv om jeg prøver å balansere mellom gammelt og nytt. Jeg er ikke blant dem som mener at alt var mye bedre før.

Det britiske bandet Shack minne litt om dere, har du noe forhold til dem?

-Har hørt lite av bandet, men sjefen for plateselskapet vårt er kjempefan og en god venn av frontfiguren i bandet, Mick Head.

Hva med Kevin Rowland?

- Rart at du spør om akkurat det, for sjefen for plateselskapet elsker også Kevin Rowland. Det er helten hans. Og Dexys Midnight Runners er jo et fantastisk band.

Edwin Collins?

- Det er merkelig at du nevner alle disse artistene for vi har en forbindelse til alle sammen. Edwin Collins nye plate og Cherry Ghost gis ut på det samme plateselskapet. Vi skulle egentlig hatt en konsert sammen, men dessverre hadde vi en annen spillejobb akkurat den datoen. Egentlig kjenner jeg bare til de siste skivene hans, som definitivt kan minne en del om vår musikk.

Hva med countrymusikk?

- B-sidene på singlene våre er veldig, veldig country. Noe som gjorde at de ikke passet inn på albumet. En av låtene, «Four Eyes», er blant favorittene blant mange av de som kjenner musikken vår, forteller Simon og smiler når han ser hvordan ansiktet mitt lyser opp. - Jeg kan gi deg mailadressen min, så du kan sende meg en mail og minne meg på at jeg skal sende dem over til deg, avslutter han og reiser seg opp fra sofaen.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy