Diverse: «Vee-Jay: The Definitive Collection» (Shout Records) [4 CD-boks]BLUES GROOVE

(2006)

I året som gikk ble det grundig markert at det var 50 år siden Stax Records ble startet, med sitt opprinnelige navn Satelite. Memphis-selskapet eksisterte frem til 1975, men i årene som har gått har Stax-innspillinger i relansert i utallige nye innpakninger. I forbindelse med jubileet i fjor kunne soulfrelste fråtse i rikt kommenterte CD-bokser og DVD-er med bonusspor, intervjuer og faktaspekkede liner notes. Plateselskapers historie er minst like fascinerende som enkeltartisters innspillingshistorie.

De voldsomme forandringene i amerikansk populærmusikk i etterkrigstiden fra 1945 frem til cirka 1965 er kjennetegnet av en eksplosjonsartet vekst av nystartede, uavhengige plateselskaper som utfordret mektige etablerte virksomheter som Columbia, RCA/Victor og Capitol. Selskaper som spilte inn blues og rhythm & blues for den voksende afroamerikanske befolkningen i de amerikanske storbyene førte an. Hvite amerikanske tenåringer sniklyttet til svarte radiostasjoner som spilte rhythm & blues - som tidligere ble kalt race music - og når den hvite disk jockeyen Alan Freed begynte å spille svart rhythm & blues på sine radiooverførte danseshow og hitparader, begynte han å kalle musikken rock and roll.

Da Sam Phillips på Sun Records i Memphis spilte inn Elvis Presley i 1954 hadde han spilt inn hvit hillbilly boogie og country musikk, men for det meste var det hard blues med folk som Howlin' Wolf, Doctor Ross, James Cotton, Junior Parker og Pat Hare han hadde spilt inn. Hvis han bare kunne finne en hvit mann som kunne synge som en svart mann. Svaret var naturligvis Elvis. Og så kom Carl Perkins, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis i tur og orden.

Da Sun Records ble utfordret av den gryende soulmusikken som Stax spilte inn, var eierne hvite. Det var søskenparet Jim Stewart og Estelle Axton. De kombinerte første stavelse i etternavnene og døpte om Satelite til Stax (Satelite-navnet var tatt i bruk av et annet selskap og et nytt måtte lanseres.) Bankmannen og den tidligere country-felespilleren Stewart og søsteren med den usvikelige teften for hva som kunne bli hitlåter kom til å trekke til seg Rufus Thomas, William Bell, Otis Redding og produserte en atskillig røffere og mer jordnær soulmusikk enn det som skulle kjennetegne hitmaskinen til det afroamerikanske Motown grunnlagt og eid av Berry Gordy jr. i Detroit.

Før Motown var Vee-Jay
Suksesshistorien til Berry Gordy Jr. og plateselskapet Tamla Motown er blitt til selve eventyret om svart kapitalisme i amerikansk platebransje. På 60-tallet greide han det kunststykke å selge svart soul som populærmusikk både til svarte og hvite. Det var The Sound of Young America. Da Tamla Motown erobret hitlistene for alvor i 1964/65 med The Supremes, The Four Tops, The Temptations og The Miracles, hadde et annet afroamerikansk familieeid plateselskap vært en suksessbedrift i mer enn et tiår, praktisk talt ved å fange opp de store sosiokulturelle endringene som gjorde at USAs svarte befolkning ble synlig i en tid preget av borgerrettighetsbevegelsen.

Plateselskapet var Vee-Jay i Chicago, som startet opp i 1953 i nabobyen Gary, Indiana. Og akkurat som Stax ble de startet av et søskenpar: Vivian Carter og James Bracken, Vee - Jay. I Chicago etablerte de seg med studio og kontorer på Michigan Avenue på sørsiden av byen, på motsatt side av gaten fra legendariske Chess Records. I likhet med Chess hadde de store Chicago-bluesartister. Jimmy Reed ble den mest kommersielle bluesartisten av alle målt ut fra listeplasseringene på Billboards R&B og Hot 100. I de regionale markedene i sørstatene var han en popstjerne og kom til å inspirere Louisiana-legender som Lazy Lester og Slim Harpo. John Lee Hooker var på Vee-Jay fra 1955 til 1964, nesten like lenge som selskapet eksisterte. Låter som «Dimples» og «Boom Boom» tilhører Hookers største hits og gikk inn i alle engelske beat- og R&B-gruppers repertoar. Billy Boy Arnold, som spilte munnspill på Bo Diddleys Chess-innspillinger, gikk over gata til Vee-Jay og fikk sin egen storselgende jungelrytme-låt i form av «I Wish You Would».

Storslått samling
Både Billy Boy Arnold, Jimmy Reed og John Lee Hooker er representert med sine legendariske blueslåter på den gedigne 4-CD-boksen «Vee-Jay: The Definitive Collection» som i fjor ble utgitt av selskapet Shout, som har utmerket seg med flere reutgivelser av essensielle, men halvglemte soulartister. 84 låter fordelt over hele perioden fra starten av i 1953 til de ble erklært konkurs i 1966. Selskapet hadde så mange storselgere at de ikke var i stand til å betjene royaltybetalinger til sine største artister. Hvem var så disse artistene i tillegg til bluesnavnene Reed og Hooker?

Med base i Chicago som borgerrettighetsbevegelsens sentrum, knyttet de til seg de største moderne gospelgruppene. På denne boksen kan du høre utrolig sang fra The Original Blind Boys of Alabama, The Caravans, The Sally Marrtin Singers, The Swan Silvertones, The Highway QC's og ikke minst, The Staple Singers, som er representert med «Uncloudy Day» og «Will The Circle Be Unbroken». Noen av de tidligste suksessene til Vee-Jay var med doowop-grupper. Alt i 1953 spilte de inn The Spaniels' og deres udødelige «Goodnite Sweetheart Goodnite». En fløyelsmyk ballade der forsangerens melankolske vegring mot å innse at natten er slutt, også formidlet den svarte amerikanske befolkningens skuffelse over de sosiale framtidsutsiktene.

Fantastiske og for lengst glemte kvinnelige R&B-vokalister som Christine Kittrell (Leiber & Stollers «I'm A Woman», senere covret av Peggy Lee) og Priscilla Bowman med Jay McShann Orchestra («Hands Off», en gammel Big Bill Broonzy-låt også gjort av Elvis Presley) hører ikke til de mest antologiserte artistene i genren. Her bringes de til heder og verdighet. Her er også jazz. Saksofonisten Eddie Harris gjorde en pophit i 1961 av soundtrack-låten «Exodus», og året etter toppet Gene Chandler alle poplister med doowop-novelty-låten «Duke Of Earl», mens Gladys Knight & the Pips hadde «Every Beat Of My Heart». Historiske innspillinger alle sammen. Det samme gjelder Betty Everett med «You're No Good» og «The Shoop Shoop Song» og Jerry Butler med «He Will Break Your Heart». Royaltyproblemer fikk Vee-Jay neppe med «Shombalor», innspilt med den delvis vestindiske Brooklyn-gruppa Elmore Sheriff & The Ravels. En av de store nonsense-låtene på linje med «Louie, Louie» og «Popa Oo-Mow Mow», og dermed en inspirasjon for The Cramps. Gruppas leder, Aki Aleong, dro senere til California og laget surf-instrumentaler med The Nobles, som er representert på boksen med «Body Surf».

Lanserte The Beatles i USA
Da Vee-Jay hadde sine største kommersielle suksesser med talenter og stjerner i gospel, R&B, soul og jazz, hadde de også en del av lisensutgivelser fra andre selskaper. En demo som de fikk lot de imidlertid være å gå videre med, det var «The Twist» med Hank Ballard & The Midnighters. Da Dick Clark fikk høre den lanserte han den på sitt TV-show American Bandstand med en artist han hjalp fram: Chubby Checker. Det er mulig denne suksessen ville blitt for stor å håndtere for Vee-Jay. Da de i 1962 gjorde en deal med EMI i England og deres store hit «I Remember You», fikk de også tilbud om en ukjent gruppe som søsterselskapet Capitol i USA sa nei til. Dermed ble det det afroamerikanske Vee-Jay som utga «Please, Please Me» og «From Me To You» i USA. Dette bandet alene var ikke grunnen til at de ikke greide å holde skuta flytende. Vee-Jay hadde bygd opp den hvite vokalgruppa The Four Seasons og storselgeren «Sherry». For å få et riktig bilde av Vee-Jays katalog og profil hadde det vært flott om Beatles-låtene hadde vært med (de ga også ut «Love Me Do» på et undermerke), men Four Seasons og britiske Honeycombs viser at dette var et afroamerikansk selskap som solgte hvit musikk til hvite tenåringer. Og om ikke annet så har denne boksen «Billy's Bag»en tornado av en instrumental fra den «femte Beatle», Billy Preston, gjort da han var 16 år.

Informerte liner notes til samlingen ved musikkhistorikeren Gerald Early, og hver enkelt er kommentert og diskografert med studio og utgivelsestidspunkt og listeplassering. Komplette sessiondetaljer mangler dessverre, og dessuten blir en del av låtene fadet for tidlig. Det er også dessverre et spor som mangler i forhold til den oppførte tracklisten, det er omtalte «The Twist», spor 12 på CD 2. Denne sjeldne demoen som Hank Ballard sendte til Vee-Jay i håp om å få fart på karrieren igjen.

Men dette er skjønnhetspletter på samling som er fabelaktig bredspektret og vital, stinn av både tidstypiske listegjengangere, jukebokshits og obskure funn.

Karakter: 8 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her