Lyttelua 35 (full, fullere, fullest)

Lyttelua 35 (full, fullere, fullest)
Lyttelua 35 (full, fullere, fullest)

Lyttelua feirer det nye året med mengder av god musikk. Som for eksempel Drive-By Truckers og Eldkvarn. Dessuten slår vi et slag for klassisk musikk!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Øyvind Moen: Distriksjef Platekompaniet.

Donald Fagen: «Nightfly Trilogy»

Det er gode tider for Steely Dan-lydhøre om dagen. «Aja» er ute i en limitert 180-grams audiofil vinylversjon som høres så bra ut at Lyttelua overnattet frivillig hos min gode venn Tord etter en lyttesesjon på selveste nyttårsaften. Andreas, holder du av et eksemplar? Selv ikke Fagen-boksen er god nok lokkemat for å lure lua tilbake på riktig knagg.

Den om det, den bortskjemte tøyfilla, for denne boksen er selvsagt helt suveren. Alle Fagens tre soloalbum er samlet i en nett boks, remastret og i MVI-versjon for de som vet hva det er (de spilles av på DVD-spilleren og lyden er i DTS 5.1 Surround). I tillegg finner du en CD med ti relativt sjeldne spor, hvorav to ikke er gitt ut tidligere. Alt dette til prisen av fire CD-plater. Toppstoff!

Sambassadeur: «Migration»

Sonic viet dette bandet tre flatterende helsider i forrige nummer, noe som gjorde at jeg umiddelbart fattet interesse for «Migration». Når jeg nå, noen uker senere, sitter med albumet mellom hendene og lyden av det i ørene, er det med en følelse av å for første gang på lenge treffe med platekjøp på grunnlag av en artikkel eller anmeldelse. Søvnig shoegazer-vokal over lystig instrumentering preger denne på et vis som bare svenskene er i stand til. Tenk Saint Etienne, Concretes og Tough Alliance og legg deg på minnet at de gjør en versjon av Dennis Wilsons «Lady» (eller «Fallin' In Love», om du vil). Nevnte jeg at «Pacific Ocean Blue» er å finne i CD-utgave i butikkene 4. februar?

Drive-By Truckers: «Brighter Than Creation's Dark»

Nitten låter fordelt på fem kvarter er drøy kost å fordøye, også for en årelang supporter. Da er det godt å vite at det fortsatt er en stund til den er ute i butikkene for salg og oppe til vurdering. 21. januar er datoen. Noen inntrykk har den likevel gjort etter bare en runde i spilleren.

1) Savnet av Jason Isbell er til å leve med. De gjenværende medlemmene skriver fortsatt gode låter i fleng.

  • 2) Shonna Tucker har tatt steget opp fra sin anonyme tilværelse som bassist og leverer tre høyst velkomne låtbidrag som også bidrar til en fin variasjon på vokalfronten. På sitt beste høres hun ut som Neko Case - som på «Home Field Advantage», muligens platas beste spor.

  • 3) Patterson Hood synger mye om familielivet.

  • 4) Mike Cooley (?) høres veldig ut som Mick Jagger på «3 Dimes Down».

  • 5) «Brighter Than Creation's Dark» er jevnt over mer lavmælt enn forgjengerne.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

John Howard: «Kid In A Big World»

Om du krysser essensen av The Beatles, Gilbert O'Sullivan og Scott Walker med fire pils og en pose potetgull får du en miks kalt John Howard, eller Howard Jones som han egentlig heter. En miks som ble tilbudt britene den 28. februar 1975, men som ikke falt i smak. Eller for å være mer presis; plata hadde solgt 15 000 eks de første to ukene da plateselskapet av en eller annen grunn valgte å skru av bryteren. Utrolig nok, for «Kid In A Big World» er et sabla bra album. Særlig tittellåta og de to singlene, «Goodbye Suzie» og «Family Man», er gullkantede. Faktisk ble begge nektet spilletid på Radio 1. Nok et eksempel på at verden er fylt av duster og bananskall. Trøsten får være at «Kid In A Big World» ble sluppet på plast i 2003.

Children Of Nuggets: «Original Artyfacts From The Second Psychedelic Era 1976-1995»

En boks som funkler og glitrer fra det øyeblikket du åpnet lokket og graver frem den første av i alt fire CD-er. Julestjernemusikk som burde vært pensum allerede på barneskolen slik at alle verdens barn kunne ruslet rundt juletreet og sunget klassikere som Green On Reds «Death And Angels», The Soft Boys' «I Wanna Destroy You» og the Dentists «Strawberries Are Growing In My Garden (And It's Wintertime)».

Children Of Nuggets treffer så hardt at nostalgikeren i meg umiddelbart begynner å grine. For hvem husker vel ikke ikke de gamle heltene i band som The Rain Parade, The Barracudas, The Smithereens, The Flaming Groovies, The Dream Syndicate, The Plimsouls, The Cramps, the Church, the Hoodoo Gurus og The DB's? - Ikke så veldig mange, din gamle sau, roper Lyttelua fra sykesenga der han pleier et krater av et sår forårsaket av en hissig nyttårsrakkatt. Men glem den gamle tøyfilla og unn deg Children Of Nuggets i god tid før himmelen ramler ned.

Eldkvarn: «Svart Gig»

Tenk det. Nå er de her igjen, kongene fra Broadway, som gikk under navnet Piska mig hårdt da de la ut på den lange ferden i 1971. Og fy og inni helvete så glad jeg er for det. For dette er nemlig kremkake og varm kakao for fansen. Noe Lennart Persson forteller deg alt om på ABC Nyheter neste fredag.

Du får i pose og sekk; både CD og DVD. Det er bare å bli full, fullere, fullest for kjærlighetenes skyld.

Paul A. Nordal, rockjournalist med sans for klassisk

Klassisk musikk har ikke fått spesielt mye spalteplass, verken her i Lyttelua eller i ABC Nyheter for øvrig. Derfor er det på høy tid å slå et slag for denne omfattende sjangeren. Nå hører det samtidig med til historien at undertegnede på langt nær anser seg som kvalifisert nok til å gå i dybden innenfor å analysere den klassiske musikken, men noen tips bør det likevel være lov å gi til rockfolket.

Årsaken til at dette kommer akkurat nå, er at det nettopp er klassisk musikk som har hatt høyest rotasjon både på iPoden og i hjemmet i perioden etter at oppsummeringen og gjennomgangen av 2007s beste plater er et tilbakelagt kapittel. Nå skal det heller ikke glemmes at klassisk musikk er et langt mer omfattende og svært område å sette seg inn i enn for eksempel rocken – selv inkludert alle dens undergrener. Mitt lille utvalg har jeg derfor, og i denne omgang, valgt med tanke på å trekke frem noen få utsøkte solister innen sjangeren. En av dem spiller fiolin, en av dem spiller piano og en av dem synger.

«Tchaikovsky: Violin Concerto, Op. 35; Melodie; Danse Russe From Swan Lake, Op. 20 (Act III)»«Tchaikovsky: Violin Concerto, Op. 35; Melodie; Danse Russe From Swan Lake, Op. 20 (Act III)»

Joshua Bell: «Tchaikovsky: Violin Concerto, Op. 35; Melodie; Danse Russe From Swan Lake, Op. 20 (Act III)» (Sony Classical, 2005)
Amerikanske Joshua Bell (40), fiolin, befinner seg i verdenseliten av nålevende utøvere med en 300 år gammel Stradivarius-fiolin som sitt instrument. På plate har han spilt inn alle de mest kjente fiolinkonsertene, mens han også har opptrådt på scener verden rundt med de største og mest anerkjente orkestrene. Han har også vunnet Grammy og Oscar-priser for sine innspillinger, og solgt enorme mengder plater til det klassiske publikummet. 2003-utgivelsen «Romance Of The Violin» er for eksempel solgt i mer enn fem millioner enheter på verdensbasis – et salgstall de aller fleste som opererer innen pop og rock kan se langt etter. Våren 2006 besøkte han for øvrig Oslo Konserthus hvor han fremførte nettopp Tchaikovskys fiolinkonsert med stor overbevisning (var til stede ja), et verk han ga ut på plate året i forveien.

Den komplette tittelen på albumet, som også er hans utvalgte innspilling her, er «Tchaikovsky: Violin Concerto, Op. 35; Melodie; Danse Russe From Swan Lake, Op. 20 (Act III)». Platen er spilt inn sammen med et av verdens ledende filharmoniske orkestre; Berliner Philharmoniker, under ledelse av Michael Tilson Thomas.

Nå skal jeg verken hevde at dette er den beste utgaven av Peter Tchaikovskys (1840-1893) fiolinkonsert på plate eller begi meg inn på å forsøke å anmelde denne innspillingen, som for øvrig er tolket av en rekke andre utsøkte fiolinister (deriblant vel så anerkjente Anne-Sofie Mutter som har gitt ut Tchaikovskys fiolinkonsert på plate ved flere anledninger – sjekk også ut hennes ypperligste innspilling «Tchaikovsky, Korngold: Violin Concertos»), men uansett viser denne innspillingen Bells særegenhet og magiske kraft. Utgivelsen er også et utmerket sted for nysgjerrige nybegynnere som ønsker å sette seg litt mer inn i klassisk musikk da nettopp denne konserten inneholder elementer som bør være i stand til å gi enhver instrumentalist hakeslepp. For dette er minst like imponerende som når for eksempel Jimi Hendrix går løs med sin gitaronanering i rocken, eller når en eller annen trommeslager i et eller annet tungrockband gyver løs med trommestikkene i en eller annen overdøvende trommesolo. I alle fall gir dette meg hakeslepp når Joshua Bell i første del, «Concerto in D Major for Violin and Orchestra, Op. 35: I. Allegro moderato», når han når de aller høyeste tonene med sitt dyrebare instrument. Dessuten er hele konserten, og innspillinegn som sådan, ellers et nydelig stykke musikk som ikke bør være vanskelig tilgjengelig for noen, uavhengig om du har et forhold til klassisk musikk fra før av eller ei.

«Chopin: Préludes; Piano Sonata No. 2»«Chopin: Préludes; Piano Sonata No. 2»

Martha Argerich: «Chopin: Préludes; Piano Sonata No. 2» (Deutsche Grammophon, 1977)
Argentinske Martha Argerich (67) liker visstnok ikke pressen og har holdt seg borte fra søkelyset i hele sin karriere. Hun har knapt nok gitt noen intervjuer Det forhindrer imidlertid ikke undertegnede å trekke frem denne ubeskrivelig dyktige konsertpianisten i sin korte gjennomgang av siste tids mest spilte klassiske verker. At valget falt på nettopp «Chopin: Préludes; Piano Sonata No. 2» er mer tilfeldig, da det står flere innspillinger fra den sky dama i platehyllene, deriblant hennes fantastiske klassikerutgivelse «Rachmaninoff: Concerto No. 3 in D minor, Op. 30 / Tchaikovsky: Piano Concerto No. 1 in B flat minor, Op. 23» (1982). Denne Chopin-innspillingen ble imidlertid handlet inn litt før jul, og har vært en gjenganger på anlegget siden – kanskje til og med den mest spilte platen den siste måneden eller så. Og det er ikke uten grunn!

Argerich viser her med stor overbevisning hvorfor hun er ansett som en av verdens ledende konsertpianister. Klangen hun tryller frem på sitt flygel er i særklasse og ytterligere en god grunn til å sjekke ut damas ferdigheter. I tillegg kan dette ses på som en utmerket måte å sette seg inn i den polske komponisten Frédéric Chopin (1810-1849) mange flotte verker.

«Viva Villazón! (Best Of Rolando Villazón)»«Viva Villazón! (Best Of Rolando Villazón)»

Rolando Villazón: «Viva Villazón! (Best Of Rolando Villazón)» (Virgin Classics, 2007)
Med tanke på det nye operahuset åpner i april er det også på sin plass å plukke ut en av dagens mest aktuelle tenorer. Etter at Pavarotti døde i høst står kanskje nettopp Rolando Villazón (35) fra Mexico tilbake som verdens ledende mannlige operasanger.

På samleplaten «Viva Villazón! (Best Of Rolando Villazón)» gir han smakebiter fra sin platekarriere, som ikke er fryktelig gammel med tanke på at han ga ut sin første plate så sent som i 2002. Det aller beste med denne best of-samlingen er at den – hvis vi ser bort fra to julesanger og åpningssporet «La Donna è Mobile» fra Verdis «Rigoletto» - er ribbet for de fleste sviskene som de fleste uinnvidde gjerne forbinder med opera. Det betyr imidlertid ikke at denne doble samlingen ikke er et ypperlig sted å starte sin utforskning av hva opera som sjanger har å by på. Foruten Giuseppe Verdi, byr Villazón ellers på sine tolkninger fra operaer signert blant andre Bizet, Cilea, Donizetti, Gounod, Massenet, Monteverdi, Puccini, Sorozabal, Offenbach, Vives og Tchaikovsky.

Men det er først og fremst stemmen til Villazón som gjør dette til en fabelaktig utgivelse. Om Rolando Villazón er den nye Jussi Björling eller ei skal være usagt, men at han stikker dypt og inderlig med sin ubeskrivelig fantastiske stemme er det absolutt ingen som helst tvil om. Og denne samleplaten er et ypperlig sted å begynne for å få en introduksjon til en av verdens aller, aller beste sangere – uansett sjanger. For øvrig bør det nevnes at dobbeltalbumet er gitt ut i to versjoner hvor den ene inneholder en DVD med et 51 minutter langt konsertopptak fra Praha høsten 2005. Her får du også se hvorfor Villazón er blitt så stor som han er.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Personvernpolicy