Krangel om klimaregningen

Oslo (NTB-Lars M. Hjorthol): Det blir knallhard strid om hvem som skal betale regningen.Rapportene fra FNs klimapanel i 2007 fjernet all rimelig tvil om at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda, med mulige dramatiske konsekvenser.

Nye rapporter om rekordsmelting i Arktis og på Grønland understreket alvoret i budskapet.

Den ene statsleder etter den andre har stått fram og understreket alvoret i klimatrusselen. Selv USAs president George W. Bush vedgår at menneskene er i ferd med å endre klimaet, og at utslippene må ned.

Problem og løsninger
Alle er enige om at klimaendringene er et problem. Men det er en lang vei derfra til å bli enige om hva som skal gjøres med problemet, og ikke minst om hvordan regningen skal fordeles. Det ble tydelig demonstrert under klimakonferansen på Bali i desember.

Etter to ukers maratonforhandlinger og en dramatisk innspurt klarte 190 land omsider å bli enige om å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale innen utgangen av 2009.

- Jeg har aldri sett et lignende drama for åpen scene på en internasjonal konferanse, sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim etter at dragkampen mellom USA og utviklingslandene truet med å velte hele konferansen i tolvte time, og FNs klimasjef Yvo de Boer gråtende forlot scenen.

Oppvarmingsrunde
Men forhandlingene på Bali var bare en oppvarmingsrunde. Man forhandlet om hva man skulle forhandle om. Først nå starter den virkelig tøffe jobben, da landene skal bli enige om hvor store utslippskuttene skal være, og ikke minst hvordan de skal fordeles mellom rike og fattige land.

Ifølge forhandlingsmandatet som ble vedtatt på Bali, skal en ny avtale også stille krav til klimatiltak i utviklingsland, og samtidig lage ordninger for overføring av klimavennlig teknologi fra rike til fattige land.

Avtalen skal sørge for finansiering av tilpasningstiltak i sårbare land og lage ordninger som bremser avskogingen i regnskoglandene. Med mye mer.

Kort sagt: I løpet av to knappe år skal forhandlerne skru sammen en langsiktig avtale som griper dypt inn i hvert enkelt lands økonomi og kan påvirke styrkeforholdet mellom land og regioner.

USAs valg
Tida blir ekstra knapp fordi ingen regner med skikkelig fortgang i forhandlingene før etter 20. januar 2009, da en ny president flytter inn i Det hvite hus. Hun eller han vil dessuten trenge tid på å få en ny administrasjon på beina.

Vi kan regne med en radikal endring i USAs klimapolitikk, nesten uansett hvem som blir landets nye president. Men det betyr ikke at innspurten i forhandlingene om en ny klimaavtale blir enkel.

Et svært vanskelig spørsmål blir byrdefordelingen mellom de fire gigantene USA, Russland, Kina og India.

USA vil ikke uten videre gå med på en avtale som svekker deres hegemoni, og samtidig styrker konkurrenten Kina. Og Beijing vil ikke godta klimaforpliktelser som hemmer Kina i kappløpet for å ta igjen vesten i rikdom, velstand og innflytelse.

Felleseie
Atmosfæren er felleseie, en global allmenning. Nå skal bruken av denne allmenningen reguleres i en ny klimaavtale. Som med all annen regulering og oppdeling av felleseiendom skaper det strid.

Diplomater, embetsfolk og politikere har i ryggmargen at de skal verne om og fremme sin nasjons interesser. Til nå har klimaforhandlinger i stor grad handlet om å sikre lettest mulig vilkår for sitt eget land.

Det er fortsatt mulig å unngå de mest ødeleggende virkningene, sier FNs klimapanel. Men det krever raske og omfattende kutt i utslippene av klimagasser: De må nå toppen innen 10-15 år, og minst halveres innen 2050, skal vi ha håp om å unngå en global oppvarming på mer enn 2 grader.

En ny internasjonal klimaavtale som lever opp til de utfordringene, krever ledere som ser lenger enn til førstkommende valg, og videre enn til kortsiktige nasjonale interesser.

Og den vil kreve et beinhardt klimadiplomati. Innspurten på Bali var dramatisk, men blir trolig som harmløst lystspill å regne sammenlignet med finalen på klimakonferansen i København i desember 2009. (©NTB)