Jakten på en Superstjerne?

(Foto: Scanpix)
(Foto: Scanpix)
 
Artikkelen fortsetter under annonsen

Årets Idol-vinner er kjapt glemt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den enkleste måten å forholde seg til den TV-sendte talentkonkurransen Idol på, er å gjøre seg morsom på dens bekostning. Det er ikke så vanskelig, det er noe alle med sofa, fjernkontroll og nummeret til et pizza-bud klarer. Se på hu dundra der? Hør på den stemmen der´a? Hvor f... har ho kjøpt klærne sine? Tror den tullingen der at han er den nye Kurt eller?

I et seiersintervju avslørte årets vinner, 33 år gamle Glenn Lyse fra Stavanger, at han på forhånd hadde mareritt om å bli slått av 17-åringen, Bjørn Johan Muri, som kom på annen plass. At du i en alder av trettitre tror at en talent-konkurranse med, gjennomgående, tenåringer skal gi deg ditt store gjennombrudd, er tvilsomt nok i seg selv. Men det kan fort vise seg at den smule forsmedeligheten som Lyse måtte ha opplevd om Bjørn Johan hadde vunnet, hadde vært å foretrekke fremfor det som skal komme, eller rettere sagt, ikke skal komme i 2008.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedproblemet med Idol, også svært upresist kalt Jakten på en Superstjerne, er selvfølgelig at hele tildragelsen er skapt for å lage primitivt, here today-gone later-today TV, og ikke overhodet er opptatt av det det utgir seg for å gjøre: Finne nytt virkelig talent.

Joda, jeg kjenner innvendingene: Å si sannheten om Idol er å være snobbete musikkjournalist, å ikke unne folk å kunne la seg underholde av enkle TV-program, å være på kollisjonskurs med folkemeningen osv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har nå vært gjennom noen runder av konkurransen. Det er fortsatt bare den første vinneren, Kurt Nilsen, som har lykkes med å forvandle sin seier til karriere i musikkbransjen. Selv for ham har virkeligheten inntruffet. For kjendisskap og gigantisk platesalg med en påkostet karaokeplate med Halleluja-brødrene er ingen garanti for vedvarende fremgang. Nå må Kurt ha noe å formidle, om ikke de neste ti årene skal bli en eneste lang kjede av event/ julebord/ danskebåt-opptredener..

Artikkelen fortsetter under annonsen

For alle de andre har Idol-seirene, eller nestenseirene, i beste fall vist seg å være en billett til medvirkning i TV-annonser for elektronikkbransjen eller å få ansiktet sitt lenket til en løpestreng mellom forsidene på Se & Hør og Her & Nå. Platebransjen er i svært liten grad interessert i deg om du kommer frem via Idol.

SonyBMG, som er forpliktet til å gi ut plate med vinneren hvert år, samt samleplate med et utvalg av finalistene, gjennomfører sin forpliktelse, for så å takke nei til opsjonen som vinnerkontrakten medfører. Og hvorfor skulle de ikke gjøre nettopp det? Vinneren kommer jo ferdig promotert etter blytung medieoppmerksomhet gjennom et halvt år, det gjelder bare å sørge for at plata ikke blir for dyr. Går det bra, så er alle glade. Går det ikke bra, så er det bare et knapt år til nestemann eller kvinne kommer av samlebåndet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det paradoksale er at samtidig med at Idol, og en stadig striere strøm konkurrerende konkurranse-konsepter har dominert norske TV-skjermer, så har det vokst opp en ny generasjon norske artister som faktisk har funnet frem til et publikum via konvensjonelle kanaler. Nemlig ved å lage bra plater og spille ordentlige konserter. Heller ikke alle disse vil være med oss om fem, ti eller femten år. Det er den brutale virkeligheten i musikkverdenen at kun de aller færreste har det i seg som gjør at de får en livslang karriere. Mange av dem vil oppleve at oppmerksomheten som ble dem til del da de var nye og spennende, raskt blir forvandlet til likegyldighet eller til og med til ondskapsfull negativitet. Vi har sett eksempler på norske musikere og artister som ikke har taklet denne kontrasten, denne nedturen. Skjebnene deres er ubehagelige påminnelser om at det å bevege seg ut i offentligheten med det du har på hjertet ikke nødvendigvis er en rusletur i parken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På det beste leter platebransjen etter de unike stemmene, etter de som virkelig har det som skal til. Det er ingen lett jobb. Ikke minst fordi at en Lars Lillo Stenberg, en Michal Krohn, en Sivert Høyem eller en Åge Aleksandersen ikke nødvendigvis oppfattes av publikum eller av media i de aller første rundene. Da er det utslagsgivende at det finnes et apparat rundt som forstår, som ser potensialet, som har utholdenheten.

Idol dreier seg om det motsatte. Om å kaste folk ut på dypt vann og se om de svømmer. De som drukner er en vesentlig del av programkonseptet, det er der en betydelig del av appellen ligger, så til de grader at Idol selv under finalen så seg tjent med å minne seerne på hvem som stod for de mest latterlige drukningene. De stemte sågar frem en vinner blant taperne, som fikk lov til å drite seg ut en gang til, i Oslo Spektrum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At dette er kommersiell underholdning er det bare å slå fast. Det har kanskje gått et par tusen år siden løver og gladiatorer sloss i Colosseum i Roma. At vi som mennesker fortsatt har denne ubendige trangen til, på trygg avstand, kunne slå fast hvem som er vinnere og hvem som er tapere, er ikke spesielt hyggelig å tenke på. Om du da ikke for tiden jobber i et TV-produksjonsselskap.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her