(Foto: Mobra Films - Adi Padureto/Arthaus)
Sånn er livet
– Jeg ønsket å lage en film som gjenspeilte livet selv, forteller rumenske Cristian Mungiu om sin gullpalmevinner 4 måneder, 3 uker og 2 dager.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Fakta: Den rumenske bølgen
For den oppmerksomme filmentusiast hadde signalene vært synlige i noen år: Cristian Mungiu mottok pris i Thessaloniki i 2002 for den lavmælte Occident. Cristi Puiu vant Gullbjørnen i 2004 for den presise kortfilmen Cigarettes and Coffee. Og Catalin Mitulescu fikk Gullpalmen for beste kortfilm med Trafic i 2004.
Likevel var det få under filmfestivalen i Cannes 2005 som var forberedt på at Puius mildt sagt ikke-kommersielt titulerte Lazarescus død, både ville vinne en av de mest prestisjefylte prisene (Prix Un Certain Regard), og bli den første rumenske filmen med omfattende internasjonal distribusjon.
På Cannes-festivalen året etter vantHvor var du, egentlig? (Corneliu Porumboiu) Camera d’Or, mens How I Spent the End of the World (Catalin Mitulescu) fikk pris for beste kvinnelige hovedrolle.
Og da endelig 4 måneder, 3 uker og 2 dager stakk av med den gjeveste prisen under årets festival på Rivieraen, samtidig som California Dreamin’ (Cristian Nemescu, posthumt) fikk Prix Un Certain Regard, var dette det endelige beviset på det som kan kalles den mest slående filmbølgen siden Cahiers du Cinema-redaksjonen egenhendig endevendte filmverdenen på slutten av femtitallet.
Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Ulrik Eriksen
4 måneder, 3 uker og 2 dager forsterker inntrykket av at Romania er det mest spennende filmlandet i verden for tiden. Da Mungiu mottok den høythengende hovedprisen under årets Cannes-festival, var det på mange måter ikke bare hans realistiske mesterverk som ble belønnet, men også en helt ny generasjon med unge, fremadstormende, rumenske filmskapere som har tatt filmverdenen med storm de siste årene.
Cristian Mungiu vant Gullpalmen i Cannes.
4 måneder... er like unnselig som den er intens og gjennomtrengende. Vi kjenner igjen stilgrep fra blant annet landsmannen Cristi Puius Lazarescus død (2005): en forkjærlighet for lange tagninger og et øye for naturalistiske detaljer, som gir filmen et tilforlatelig og dokumentarisk preg.
I likhet med Lazarescus død er dessuten historien i 4 måneder... på overflaten svært enkel. En ung studine forsøker å organisere en ulovlig abort for venninnen i det kommunistiske Romania på slutten av 80-tallet. Ut fra det simple premisset vokser det en rammende og vond fortelling om blant annet oppofrende vennskap i et samfunn preget av frykt, selvsentrerthet og mistenksomhet. Det hele godt hjulpet av en av de sterkeste rolletolkningene undertegnede har sett på lang, lang tid: Anamaria Marinca som den ukuelige Otilia.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSANN HISTORIE
- Historien fikk jeg faktisk fortalt som en selvopplevd hendelse av noen jenter jeg kjenner, forklarer regissør og manusforfatter Cristian Mungiu til Film & Kino når vi treffer ham under New York Film Festival.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- De fortalte den så detaljert, og med så sterke følelser at jeg med en gang skjønte at det kunne bli en film. Jeg har egentlig endret svært lite i filmen, bortsett fra de biografiske detaljene.
Den ferske gullpalmevinneren har klart mesterstykket å lage en nervepirrende thriller uten et eneste nærbilde og utelukkende ved hjelp av lange tagninger.
- Jeg liker lange tagninger fordi det gir en mulighet for publikum til å komme inn i filmen uten at jeg som regissør står i veien. Jeg hadde også lyst til å se om jeg kunne klare å fremstille følelsesladete scener uten bruk av billige triks som close-ups og strykere. Begge deler setter helt spesielle krav til skuespillerne. De må være fullstendig til stede, og kunne huske ti sider med tekst ned til minste detalj.
Artikkelen fortsetter under annonsenSPEILE LIVET
Noe av det mest slående med 4 måneder... er detaljrikdommen og de mange tilsynelatende irrelevante hendelsene som filmen tar seg tid til å vise.
- Jeg jobbet veldig hardt for å gi den en naturalistisk kvalitet, sier Mungiu.
- Særlig brukte vi mye tid på forberedelser og repetisjoner. Jeg ville for eksempel unngå panoreringer og tilter for å gi bildene en flathet og en følelse av at filmen bare er en liten del av en større historie. På samme vis valgte jeg ofte å klippe inn og ut midt i en samtale.
- Klassisk fortellerstruktur passer ikke for meg. Livet er kaotisk, og alle svar blir ikke besvart. Det ville jeg gjenspeile i filmen. Alt som er sannsynlig og som vil kunne skje i det virkelige liv, ønsker jeg å ha med. Slik blir filmen ikke om noe helt spesifikt, men om livet selv.
Artikkelen fortsetter under annonsenREGIMEUVENNLIG
Vi journalister har det med å erklære filmbølger der det ofte ikke er snakk om mer enn en stusselig krusning. Men vi må kunne snakke om temmelig rom sjø når et land som Romania - med sitt relativt lave produksjonsvolum - har hatt fem spillefilmer i det offisielle programmet i Cannes de siste to årene og hentet tilbake fem sentrale priser.
Artikkelen fortsetter under annonsenAlle de fem regissørene er dessuten i 30-årene, kjenner hverandre godt, og er første eller andregangsregissører. Selv om de ikke vil innrømme det selv, er de i tillegg stilistisk og tematisk temmelig nært forbundet. Alle har de et inngående oppmerksomt blikk for detaljer og en forkjærlighet for en bedagelig klipperytme. Og hendelsene knyttet til revolusjonen i 1989 ligger hele tiden under, selv om det gjerne behandles på en indirekte måte.
Det kommunistiske regimet er da heller ikke eksplisitt til stede i 4 måneder..., men det ligger en trykkende og truende stemning over filmen som fungerer som en konstant påminnelse om hva slags hemmende virkelighet rollefigurene lever i.
- Jeg ville få frem hvordan systemet var påtrengende til den grad at det ble en del av atmosfæren, forklarer Mungiu.
- Strategien til myndighetene var å spre overgrepene, slik at de ikke var så umiddelbart synlige. Denne følelsen av at alt kan skje når som helst, ønsket jeg å få med i filmen.
Artikkelen fortsetter under annonsenTØFFE KÅR
Rumensk film under Ceausescu-tiden var like utilgjengelig for utlendinger som landet i seg selv. Til tross for en ganske omfattende filmproduksjon fantes det heller ikke et kreativt miljø for diskret filmatisk opposisjonsvirksomhet, slik som i Polen og Tsjekkoslovakia. Da jernteppet gikk i oppløsning, sto rumensk film fullstendig avkledd tilbake. År null. Det har tatt 15 år å bygge seg opp.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet paradoksale med den nye rumenske filmbølgen er likevel at tilstanden for filmkulturen i det østeuropeiske landet langt fra er pigg. Filminteressen er usedvanlig lav og synkende. Drøyt to millioner kinobilletter ble solgt i 2006. Det vil si at bare hver tiende rumener gikk på kino, mens hver enkelt nordmann i fjor besøkte en kino 2,6 ganger i snitt. Den mest sette hjemmeproduserte filmen i 2006, Love Sick, solgte drøyt 20 000 billetter.
Artikkelen fortsetter under annonsenDessuten er filmstøtteordningen - en overlevning fra kommunisttiden - preget av tregt byråkrati, tilfeldig reglement, nepotisme og en forkjærlighet for pyntelige filmer. Verken Cristi Puiu (Lazarescus død) eller Sundance-vinneren Radu Jude (Lampa cu cacilua) har fått statlig støtte til sine nye prosjekter.
Men kanskje er det nettopp de karrige kårene som har skapt den blomstrende rumenske filmfloraen? Det ligger utvilsomt spor av innbitt fandenivoldskhet og ukuelig pågangsmot i stemmen til Cristian Mungiu.
- Det er komplett umulig å leve av å lage spillefilm i Romania i dag. Min jobb er å snekre reklamefilmer. Spillefilm er noe jeg er nødt til å gjøre på fritiden.
